Migrasjonens polyfoni

Hvem gjør flukt oss til? Hvordan bruker vi språket for å definere hvem vi er? I svenske Athena Farrokhzads diktsamling Hvitverk skyller migrasjonens etterdønninger inn over leseren.

Hvitt på sort

Det er lett å tenke slektskap med den danske villstyring-poeten Yahya Hassan når en åpner Athena Farrokhzads Hvitverk. Men det er skriftfremstillingen som gjør at en tenker slektskap. Hassan roper i versaler, det slår en i øynene. Farrokhzad skriver hvitt på sort. Det roper ikke på samme vis, skriften kommer mer frem som et svakt lys. Sjelden ser skriften skjørere ut enn i denne mørke rammen. Det visuelle bærer i seg tolkningsrom før en har begynt på ordene. Det samme gjelder forsiden, et speil som viser omgivelsene dine. Det hører også med til historien at da Farrokhzad anmeldte Hassans diktsamling i Aftonbladet, skrev hun at Hassan i boken bekrefter rasistiske fordommer og nører opp under innvandringsmotstanderes argumenter:

«Forstår du at jeg frykter at boken din puster til ilden som vil fortære oss?» (hentet fra Hvitverks etterord).

Kor

Hvitverk er et slags lyrisk korverk. Formet som familiemedlemmers utsagn (Moren min da:, Faren min sa:, Broren min sa:) skrives en ladet tilværelse frem.

Som her: «Broren min sa: En gang vil jeg dø i et land / hvor folk kan uttale navnet mitt»

Dikter-jeget som disse uttalelsene henvender seg til, er taust, men likevel mektig. Det er jeget som skriver, som styrer disse utsagnene, plasserer dem. Det ligger makt i språk, hos den som uttaler ordene, men det ligger også makt i denne formen for språkanvendelse: »«Moren min sa: Skriv sånn / Mor ofret alt for framtiden min / Jeg må bli henne verdig / alt jeg skriver skal være sant»

Kammerspill

Det ligger kritikk og raseri mellom linjene, men noe av det mest interessante er definisjonene og opplevelsene av skyld. Skyldfølelse kan knyttes til alt fra det å flykte til det man forsøker å bli eller være etterpå. Skyld kan knyttes til en opplevelse av manglende takknemlighet over alt som er ofret, og forventningene dette bærer med seg. Skyldfølelser oppstår ofte i generasjonskonflikter, kanskje aller sterkest i en familie. Derfor oppleves Hvitverk også som et slags drama, et kammerspill. Unga Klara ved Stockholms Stadsteater satte opp Hvitverk i oktober i fjor. Expressens kritiker mente det var «så vackert att man bara gapar».

Polyfoni

Uten å være direkte berører Hvitverk vanskeligheter, mange av dem handler om språk: Barna som kjenner den nye virkeligheten bedre enn de voksne og de voksnes famling i nettopp denne verdenen. Derfor vil mormoren diktene skal handle om mynten som vokser langs bekkene i Marghacho om våren. Derfor vil moren ha respekt. Midt i dette finnes et ungt liv og en ukjent vei. Med tung bagasje av raseri og fortvilelse blir det en sang av stemmene til mor, bror, far, mormor og onkel. Harmoni blir det neppe. Men det klinger umiskjennelig av et tynt håp et sted.