Musikk

Midtlivsevalueringen

– På dødsleiet vil jeg ikke angre på timene foran pianoet, men timene foran datamaskinen er det verre med, tror den plateaktuelle musikeren John Erik Kaada.

– Hva vil du med musikken din?

– Det er et ganske røft spørsmål. Musikken er hele livet mitt – det er jo alt, noe jeg bare må drive med. Jeg har holdt på med det, non-stop, siden jeg var 7-8 år.

– Det virker som om du jobber ut fra indre motivasjon. Er du ikke redd for å våkne opp en morgen, og miste lysten på musikk?

– Jeg har strategier for å motvirke dette, så det er veldig bevisst. Det er jo klart man går lei iblant, så da vet jeg at jeg trenger variasjon for å ha det gøy. Da går jeg bare løs på et nytt prosjekt, tar fram et annet instrument eller finner nye folk å samarbeide med. Det handler om å være fleksibel og ikke låse seg til én arbeidsmetode.

– Hvilken arbeidsmetode bruker du i dag?

– Akkurat nå er jeg inne i en prosess hvor jeg prøver å løsrive meg fra datamaskinen. Jeg har tilbrakt de seneste 20 årene mer eller mindre foran maskinen, særlig i forbindelse med filmmusikken. Men fra gammelt av ville jeg bli pianist, og da jobber du mer organisk, så nå søker jeg tilbake til det. Jeg har behov for å leve mer i musikken – går det an å si det? Nei, det gjør det vel ikke.

– Jo da, det kan du si.

– Poenget er at når jeg ligger på dødsleiet, vil jeg ikke angre på timene foran pianoet. Men timene foran maskinen er det verre med. Så dette inngår i en midtlivsevaluering.

– Midtlivsevaluering? Det er noe annet enn en midtlivskrise?

– Ja. Jeg gjør opp status. Etter at en har rundet 40, begynner man å tenke på verdien av dagene man har til rådighet. Fram til nå har jeg vært mest opptatt av å etablere meg som komponist og å betale ned på lånet. Men så roer ting seg og man kan senke skuldrene. Det er det denne platen handler om: Jeg går tilbake til pianoet og andre måter å skrive musikk på.

– Du nevnte dødsleiet. Rammen for ditt seneste album «Closing Statements» er nettopp de døendes siste ord. Hvorfor?

– Det føles som om vi lever i en verden hvor alle bare turer på og har veldig mye de vil ytre. Vi klarer ikke å ta innover oss verken hva andre sier eller hva vi selv sier. Årene fyker av gårde. Hva er det som er viktig å si i en slik situasjon? Her blir det interessant å tenke på hva man kunne tenke seg å si før sitt siste åndedrett – nærme seg noe som har verdi utover det dagligdagse.

– Også pianist Sveinung Bjelland snakket i denne spalten i forrige uke om kampen mot høyhastighetssamfunnet, og hvordan vi ikke lenger tar oss tid til å lytte. Er det så onde tider, egentlig?

– Kanskje Sveinung, som meg, kjenner igjen rastløsheten i seg selv? Før kunne jeg titt og ofte sette meg ned med et glass rødvin og lytte til en plate, men det har ikke skjedd på 15 år. Det er frustrerende, for jeg har ikke lyst til å være en av dem som ikke tar seg tid til å lytte til en plate eller å grave meg ned i en bok.

– Så hvorfor gjør du det ikke?

– Det koster meg så mye mer enn før, jeg har fått et annet tempo i kroppen: Burde jeg heller tatt en joggetur, vasket huset, vært med kompiser? Så det ligger ikke så mye en kritikk av samfunnet i dette, men det inngår i den nevnte midtlivsevalueringen. For det koster meg veldig mye å bestemme meg for å bruke dagen foran pianoet. Jeg har fortsatt langt igjen til da jeg var 16–17 år og kunne sitte oppslukt en hel dag foran pianoet.

– Midt i livet. Det er også der Dante åpner sin Guddommelige komedie: «Midtvegs på livsens ferd eg miste leia. Eg fann meg att i mørke skogen inne, og stirde veglaus som på ville heia.» Men du fant pianoet igjen?

– Ja. Noen går ut og kjøper motorsykkel. Jeg kjøpte et Bechstein-flygel fra 1920.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Borge

Arne Borge

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk