Musikk

Mestrer smerte med musikk

Da gutten Trond H. F. Kverno leste at Bach ville skrive musikk til Guds ære, bestemte han seg for det samme.

Bilde 1 av 5

Siden i sommer er 70-åringen blitt feiret og hyllet som en av Nordens viktigste nålevende kirkekomponister. Selv satte han stor pris på den storslåtte feiringen i Drammen nylig med seminar, konsert og festgudstjeneste.

Å skrive musikk er et ganske ensomt metier. Møter man sin musikk i så store porsjoner som i den feiringen, så blir det som med gamle sogneprester som griner over gjensynet av egne prekener, sier Kverno – og ler.


Jeg har skrevet masse i full fart i mitt liv. Jeg har innsett at refleksjonen gjerne skal få være med. Jeg er ikke 17 år og ukysset lenger.


70 år tidligere

På Facebook kaller han seg ved sitt fulle navn Trond Hans Farner Kverno. Morfaren Hans Farner ledet koret i misjonsmenigheten Betlehem i 20 år, ja, ifølge barnebarnet var det knapt ett frikirkelig kor i hovedstaden han ikke ledet. Etter morfaren overtok en bror i to tiår, før Kvernos mor videreførte hegemoniet. Hun ble født i 1912, tre år før Knut Nystedt.

– Min mor leide ham til søndagsskolen i Betlehem. Deres fedre var gode venner, forteller Kverno.

Fra galleriet i Betlehem kan en fetter huske at Trond Kverno skrev poeng for hver sang som ble fremført. Grandonkelen Karl Farner hadde pågangsmot til å sette opp Haydns Skapelsen med den lovende Knut Nystedt ved orgelet. Morfaren var eldst i en stor søskenflokk. Hos grandonkler på Skøyenåsen eller i besteforeldrenes leilighet i Sorgenfrigaten var alle med og spilte og sang.

Nystedt og amatørene

– De var ihuga amatørmusikere alle sammen. Min morfar spilte fiolin. De sang duetter og kor, og Mendelssohn må ha stått særlig høyt i kurs.

Trond Kvernos andre pianolærer ble Knut Nystedt. Han husker det like mye som kulturdannelse som ren klaverundervisning.

– Jeg var 12-13 da de bygget den nye Torshovkirken der Nystedt ble organist. Årene med stadige uroppføringer av hans musikk kan ikke undervurderes.

I tre år har han vært bosatt i Valvika nord for Bodø.

– Livet tok en annen vending enn ventet, og jeg er egentlig her for kjærligheten.

LES KOMMENTAREN: For mye kultur i kirken?

Humorskinker

Å intervjue Kverno er som å forsøke å demme opp for en vilter bekk. Så fort du har grepet en bildeskapende talestrøm, veller det fram en ny. Heldigvis for noteringen ler han godt og ofte. Replikkene treffer så saftig og tett at selv valvikinger antagelig nikker anerkjennende.

Ordet humor forekommer for øvrig elleve ganger i det ellers så sakkyndige festskriftet som er blitt ham til del. På spørsmål om hva han skriver på nå, blir han ordknapp, men benytter sjansen til å skryte uhemmet av sitt nye forlag. Ikke bare har de utgitt festskiftet, men har stått på for å spre musikken hans. Hans forrige forlag får salt i såret.

– Der ble musikken hengende som spekeskinker under taket på et stabbur, sier han.

Kvernos musikk egner seg dårlig i røkt og tørrsaltet tilstand. Salmemelodier han skrev på 1970-tallet er blant våre mest brukte i dag. Selv om «Vi rekker vår hender frem» og «Noen må våke i verdens natt» knapt blir forbundet med bryllup, ble begge salmene sunget da kronprinsparet giftet seg.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Tekstmusikk

På 70-tallet var han også med på å prege gudstjenestens melodier. Etter en prøveperiode med ny liturgisk musikk, holder mange menigheter fortsatt fast ved hans Agnus Dei- og Kyrie-melodier. Dessuten er en hel serie som han har skrevet for barn ett av alternativene når kirken nå strammer inn på valgfriheten. Fra de enkleste melodier til de største oratorier er det meste skrevet til tekst. Han kaller det en litterær innfallsvinkel til det å komponere.

– Noen ren orkestersymfoni vil jeg ikke komme til å skrive. Den rene instrumentalmusikken er ikke min sak, sier han.

Dessuten har han det han kaller et anstrengt forhold til deadline.

– Jeg har skrevet masse i full fart i mitt liv. Jeg har innsett at refleksjonen gjerne skal få være med. Jeg er ikke 17 år og ukysset lenger.


Det store lynnedslaget fikk jeg i 1970 ved uroppførelsen av Egil Hovlands Alle helgens messe.


Smertemestring

– Musikk skal bygges av glede, synges det. Hva bygger du med?

– Jeg har vel et mer tosidig forhold til det. Toscanini ble spurt om det ikke også er noe smertemestring i musikk. Musikk er smertemestring, svarte han.

– Hva legger du i det?

– Det sier vel egentlig mye om hvor sammensatt et sangvinsk temperament som mitt kan være, sier han og ler igjen.

– For meg fungerer det ikke hvis musikk er overflatisk.

– Når skjønte du at du kunne komponere?

– Ifølge min mor oppdaget jeg som 6-åring boken Trollmenn i toneheimen. Der hadde jeg merket meg at Bach ønsket å skrive musikk til Guds ære. Jeg tenkte at det vil jeg også.

LES OGSÅ: Lidelsen­ sterkere­ enn ­jubelen

Lynnedslag

– Det store lynnedslaget fikk jeg i 1970 ved uroppførelsen av Egil Hovlands Alle helgens messe. Jeg visste umiddelbart hva jeg skulle gjøre «da jeg ble stor».

– De folkekjære salmene, de store pasjonene eller de bittesmå leddene. Hva har vært viktigst for deg?

– Alt er like viktig og like kjært. Terje Kvam påpeker en sammenheng med Schubert som jeg godt kan vedkjenne meg, jeg liker både den lille melodi og det store lerret.

I musikkviteres analyser blir hans musikk sporet tilbake til kirketoneartene, den gregorianske sang, norske folketoner, engelsk katedralstil og armensk og ortodoks korfylde. Han vedkjenner seg det hele.

LES OGSÅ: – Så nær Gud råder alvoret

Tjæreduft

Selv har han sagt at han har holdt på med å sitere Draumkvedet i over 20 år, som innfallsvinkel til et kirkemusikalsk språk på norsk.

– Har du funnet det?

– Det er det vi arbeider oss frem mot hele tiden. Draumkvedet kan vi ikke komme utenom i søken etter en norsk spiritualitet. Sagt på en annen måte: Jeg gjenkjente duften av stavkirkens tjære i den armenske musikken.

Han sier om seg selv at han er «et renessansemenneske i krysningen mellom tradisjon og individualitet.»

– Hva er det viktigste livet har lært deg?

– Det er at Kristus er Herre og at Guds hånd kan være med og gjennom ting som ikke følger læreboknormalen.

– Hva vet du nå som du ikke visste da du var ung?

– Når man er ung har man ingen begrensninger og får døra i trynet hele tiden. I dag vet jeg at det går an å få til det jeg vil hvis jeg bare slipper kreftene løs. Dette er ikke sagt i noen dramatisk sammenheng, men min egen dødelighet kjenner jeg selvfølgelig bedre etter hvert som skrøpeligheten kommer på.

– Hvilke råd gir du dine barn?

– Prøv alt og behold det gode.

– Hva må dagen din inneholde?

– Kaffe og en pipe. Å få tak i ordentlig tobakk er ikke lett, men i Bodø er det fortsatt en kiosk hvor de har sakene. Vi som røyker blir snart sperret inne på et mausoleum. Jeg patter på pipen for smaken skyld. Sånn er jeg, sier Trond Kverno.


Sagt om Kverno:

«Det var ingen satslærelærer vi hadde. Vi hadde en komponist på Grieg-nivå.»

– Kantor og «Kverno-elev» Jørn Fevang

«Tonespråket til Trond Kverno er tidvis melodisk, tidvis djervt og krasst.»

– Domkantor Kjetil Almenning

«Med sin særegne, melodiske teft har han skapt noen fantastiske melodier salmetoner og liturgiske melodier.»

– Anne Haugland Balsnes, førsteamanuensis ved Ansgar Teologiske Høgskole

«Musikken til Trond har en helt egen kraft som inspirerer og gjør frimodig samtidig som den står boltet fast i livets alvor.»

– Domkantor Vivianne Sydnes

«Trond Kverno er en stor og fargerik personlighet. Særlig salmemelodiene har gitt gjenlyd internasjonalt.»

– Salmedikter Estrid Hessellund

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk