Kultur

Mer kristne enn de tror?

Svenskene er mye mer religiøse enn de selv mener de er, sier religionshistoriker.

Moderne svensker feirer kristne høytider, hviler på søndag, døper sine barn for Lukas og Anna, gifter seg og begraver sine døde i kirken, og ber kanskje til Jesus iblant når det kniper. Men de ville aldri drømme om å kalle seg kristne, skriver David Thurfjell — og inkluderer seg selv i beskrivelsen.

Religionshistorikeren har satt seg fore å undersøke hvorfor det er slik. Det har resultert i boken «Det gudlösa folket».

Han mener at forklaringen ligger i hvordan svensker forstår begrep som «kristen» og «religiøs». Det uttrykker mer svenskenes selvforståelse enn en faktisk religionsløshet, mener Thurfjell.

– Det utbredte bildet av det svenske samfunnet som avkristnet og sekularisert, er betydelig overdrevet, skriver religionshistorikeren.

– Det er snarere relasjonen til institusjonalisert kristendom som forandres, mer enn religiøse forestillinger i alminnelighet, mener han.

Ekstreme

Svenskene er riktig nok ekstreme, viser internasjonale verdiundersøkelser. For det første er de ekstreme i sin oppvurdering av ikke-materielle verdier som livskvalitet og selvrealisering og i sin svake interesse for materiell velstand og sikkerhet. De er de minst tradisjonelt orienterte i verden når det gjelder slikt som nasjonalisme og respekt for autoriteter.

LES MER: Luther årsak til sekularisering

Svenskene er også ekstreme i sin individualisme. Thurfjell kaller dette «en sakralisering av individets rett».

– De fornekter at det finnes absolutte verdier og regler som individer skal tilpasse seg. Men én absolutt verdi som det ikke stilles spørsmålstegn ved, er individets rett til selv å definere sitt eget liv, skriver Thurfjell, som påpeker at dette ikke nødvendigvis betyr toleranse overfor de som har andre normer enn majoritetskulturen.

Individualistiske

Svenskene har en individualistisk tilnærming også til religion. Det er ikke mange ateister, selv om bare et mindretall sier at de tror på Gud. Svenskene tror på sin egen måte, men tar avstand fra dogmatisk og organisert religion.

LYTT TIL: Hvorfor slutter folk å tro på Gud?

Det virker paradoksalt å kalle et samfunn ikke-religiøst når 79 prosent av befolkningen er medlemmer av religiøse samfunn, mener Thurfjell. Han tror at det skyldes at svensker flest ikke regner det å være medlem av Svenska kyrkan som noe uttrykk for religion. De har en snever forståelse av hva det innebærer å være kristen.

– Forståelsen av hva det er å være kristen har de siste to hundre år forskjøvet seg fra å være bred og inkluderende, til å være snever og ekskluderende, skriver han.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Eksklusiv kristendom

Noe av forklaringen på denne utviklingen finner han i vekkelsesbevegelsene som fra slutten av 1700-tallet satte sitt preg på svensk kristelighet. Kravet om en personlig overgivelse og engasjement innebar en mer eksklusiv forståelse av hvem som er kristen. Uten det ble gudstjenester og religiøse handlinger oppfattet som tomme ritualer.

Som en reaksjon fikk på vekkelsesbevegelsenes aversjon mot ritualer, fikk Sverige på slutten av 1800-tallet en betydelig høykirkelig bevegelse, som nettopp la vekt på ritualene. Men den var også ekskluderende ved sin sterke vekt på det kirkelige embetet og kirken som selvstendig størrelse i samfunnet, mener Thurfjell.

Den såkalte «ungkyrkorörelsen» prøvde å motvirke dette ved å skape en inkluderende kirke. De hadde en ganske vidtgående folkekirketenkning — alle svensker skulle regnes til kirken. Bevegelsen fikk i årene rundt første verdenskrig stor innflytelse, blant annet gjennom erkebiskop Nathan Söderblom.

Folkekirke

Men da biskopene i 1930 la fram et omfattende program for en selvstendig folkekirke, vendte politikerne tommelen ned. I stedet ble Svenska kyrkan som del av statsapparatet understreket. Thurfjell finner her mye av forklaringen på at svenskene ikke ser det å være medlemmer av kirken som et uttrykk for religiøs tro.

– Kirken maktet ikke å opprettholde et inklusivt kristendomsbegrep i de brede lag av folket, skriver Thurfjell. Det var vekkelsesbevegelsens og frikirkenes kristendomsforståelse som fikk enerett på begrepet «kristen».

Den sekulære religionskritikken målbar imidlertid akkurat den samme kristendomsforståelsen, og mot denne dobbelte fronten tapte de folkekirkelige.

Kristendomskritikk

På 1950-tallet var svensk kulturdebatt sterkt preget av en kristendomskritikk målbåret av filosofiprofessor Ingemar Hedenius, med god hjelp av redaktør Herbert Tingsten i Dagens Nyheter. I tradisjonen fra den tyske filosofen Ludwig Feuerbach argumenterte Hedenius for at troen på Gud er en fornuftsstridig illusjon, og han anklaget kirken for å forføre uskyldige troende.

LES MER: Advarer mot religionens tilbakekomst

Kirken ble også utfordret av den framvoksende feminismen, der særlig spørsmålet om kvinnelige prester var viktig. Thurfjell påpeker imidlertid at det først og fremst var kristne som førte kampen for kvinnelige prester. Den sekulære feminismen var lite opptatt av kirken, noe Thurfjell mener er et uttrykk for hvor marginalisert Svenska kyrkan var blitt.

Til tross for dette er fortsatt en svært stor del av den svenske befolkningen medlemmer av Svenska kyrkan og utfører en rekke handlinger som må betraktes som religiøse. Men de vil selv ikke betegne seg som religiøse.

Religion

Thurfjell mener dette paradokset skyldes at også religion har fått en spesiell betydning for svensker. Det mener han er resultatet av den sekulære religionskritikken. Ateistene har fått retten til å tolke hva ordet «religion» innebærer.

– Selve ordet religion bærer i seg et innebygd kristendomskritisk innhold, ettersom det var kristendomskritiske liberalere og venstreskribenter som formet hva ordet betyr i moderne svensk, skriver Thurfjell.

Han mener at den religionskritiske historieskrivningen ynder å plassere seg selv som historiens sluttpunkt. Den har en form for selvopphøyende funksjon — Sverige framstår som verdens beste land, befridd fra religionens bånd. Thurfjell betegner dette som «religionens annangjørande»: Religion er noe som de andre har.

– Dette «annangjørande» av religion er noe som finnes blant svensker som sett fra et utenfraperspektiv snarere kan beskrives som religiøse. Slik er det for eksempel vanlig blant privatreligiøse å beskrive seg selv som åndelig, men ikke religiøs, skriver Thurfjell.

De andre

Denne forståelsen assosierer begrepet religion med det som er negativt. Religion kan bli en forklaring på alt som er galt i andre samfunn.

Et unntak er buddhismen, som gjerne vurderes positivt i Sverige. Men det beror på at buddhismen ses som en form for udogmatisk filosofi som samtidig gir rom for en privat åndelighet. Dette er en buddhisme som ble formet i møte med vestlig protestantisme, av folk som ville ha åndelighet, men ikke dogmatikk.

Dette har lite med den form for buddhisme som praktiseres i de deler av verden der buddhismen er dominerende, framholder Thurfjell. Men oppvurderingen av det man tror er buddhisme, passer godt med at heller ikke new age forstås som religionsutøvelse.

Islam er etter svensk oppfatning motstykket til buddhismen. Islam forstås som en spesielt religiøs religion, og når svenskene snakker om religion som noe andre har, er det ofte islam de mener. Det er også når det gjelder islam tendensen til å definere religion som utelukkende negativ er sterkest, påpeker Thurfjell.

Luthersk arv

Men fem hundre års luthersk dominans går ikke ubemerket hen. Den har preget svensk kultur, også de som ikke er kristne. Thurfjell låner et begrep fra den franske sosiologen Pierre Bordieu, og sier svenskene har et postkristent habitus. I det ligger at mange holdninger som preger svenskene, har sitt opphav i den lutherske arv — selv om man ikke lenger er klar over sammenhengen.

En slik gjengs oppfatning, er at religion handler om individuell tro. En annen at religion dreier seg om å holde noen trossatser for sanne. Eller at religion forutsetter kunnskap om innholdet i religiøse handlinger eller religiøse skrifter. Alt dette bunner i den lutherske forståelsen av kristendom, mener Thurfjell.

Men denne lutherske — eller kanskje vel så mye pietistiske — innflytelsen strekker seg langt ut over det som spesifikt har med religion å gjøre.

Ansvar for verden

Et eksempel er svenskenes opplevelse av at de har et ansvar for verden — noe Thurfjell mener er en arv fra den misjonsvirksomheten som lenge preget svensk kristenhet. Innebygd i misjonen ligger også en oppfatning av å være blant de utvalgte som kjenner sannheten. Også det er en holdning Thurfjell mener preger dagens svenske kultur.

Svenskene er overbevist om at de har det beste samfunnet og de beste verdiene, som bør deles med resten av verden. Samtidig har de fra kristendommen lært å vise ydmykhet, noe som slår ut i en vilje til å se verdien i andre kulturer.

– På den ene siden finnes en sterk aksept for annerledeshet, men på den andre siden finnes en ikke problematisert overbevisning om sin egen rammefortellings overlegenhet, skriver Thurfjell.

– Det finnes altså en omfattende diskrepans mellom mange svenskers bilde av seg selv som verdens mest sekulariserte folk og den innflytelse som den lutherske arven har hatt på deres måte å tenke og oppføre seg, konkluderer religionshistorikeren.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur