Musikk

– Mentalt hadde jeg satt på pauseknappen, men det presset seg likevel frem ord og toner

Hvorfor er den nye ­platen til The Loch Ness Mouse så lys i soundet, når bandlederen har slitt med sykdom under halve tilblivelsesprosessen? Ole Johannes Åleskjær har ikke noe godt svar.

Bandet som i 22 år har blitt regnet som et av landets mest spennende indieband, har stadig skiftet mannskap og musikkstil. Ole Johannes Åleskjær har likevel alltid stått ved roret med nye mål i sikte. Nå har han tatt turen fra skrivestua i det gamle huset i Setskog i Aurskog-Høland kommune for å snakke med Vårt Land. Senere på dagen skal han øve inn stoffet fra det nye og selvtitulerte albumet med sine mer urbane bandkompanjonger. Suset fra skogene og vannene han omgir seg med ved svenskegrensen, tror han har vært en forutsetning for tilblivelsen av albumet.

LES ANMELDELSEN AV DEN NYE PLATA: Elegant og veloppdragen pop

Friskt pust

– Lenge var det slik at vi satte spørsmålstegn ved det vi hadde gjort på det forrige­ albumet, når vi skulle lage et nytt. Så skjedde dét at jeg, kanskje som en konsekvens av at jeg er blitt eldre, plutselig oppdaget viktigheten av ikke å løpe fra den man er. Det ble mye viktigere å omfavne essensen i det som flyter naturlig, og gjøre dét fullt og helt, sier Åleskjær.

Debut-EP-en The Country-side For Perfect Pop (1993) kom som et friskt pust på den svette­ og stinne klubbscenen i Oslo. Sammen med trommeslageren Bryan Hayes og bassist Morten Holmquist, kom brødrene og Ole Johannes og Jørn Oddvar Åleskjær nærmest inn fra sidelinja med sin enkle, men likevel annerledes popmusikk. At de brukte fem år på å lage debutalbumet, fikk så være. På de neste fire albumene; Key West (2002), 11-22 (2005), New Graffiti (2009) og Flair For Darjeeing (2010), skiftet bandet jevnlig både mannskap og musikk.

– Det startet med at vi var inspirert av spinkel, britisk undergrunnsmusikk som for eksempel Orange Juice og Aztec Camera. Nå, etter alle disse årene med forskjellige andre inspirasjoner, er vi tilbake med en slags oppdatert versjon av vårt opprinnelige jeg, også med inspirasjon fra for eksempel Todd Rundgren og sofistikert britisk pop fra 1980-­tallet, smiler 44-åringen.

LES OGSÅ: Sufjan Stevens beskriver sorgen og tankene etter morens død

Presset seg fram

Musikeren ser ikke bort fra at den nygamle­ stilen kan ha å gjøre med at han ikke lenger har noen særlig dialog med den såkalte Oslo-scenen.

– Låtene på den nye plata er nok preget av de landlige omgivelsene jeg bor i, som jeg har kommet tilbake til etter å ha bodd mer urbant. Plata er sikkert også påvirket av at jeg har slitt med helsa de siste årene.

– Kan du forklare det siste nærmere?

– Mentalt hadde jeg satt på pauseknappen da jeg ble syk, men det presset seg likevel frem ord og toner. At det likevel endte opp med et sound noen oppfatter som lyst, har jeg ikke noe godt svar på. Kanskje gjorde det nullpunktet jeg befant meg på det lettere å gjøre det som falt meg mest naturlig? Det jeg, men også broren min, Jørn, som har vært en viktig bidragsyter på låtene, selv om han ikke lenger er med i bandet, kunne best?

– Er tekstene blitt like lyse og optimistiske som musikken?

– Det er mye kjærlighet i dem. Og de er mindre direkte selvbiografiske enn før. Dét kan jeg heller ikke gi noen god forklaring på, annet enn at det også føltes naturlig å returnere til det jeg oppfatter som popens naturlige uttrykk.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Nærværende tro

Den enkle og tydelige kristentroen han vokste opp med, har han ikke forlatt.

– Troen fra et lavkirkelig miljø, der jeg bodde før vi flyttet til ­Høland, er like naturlig i livet mitt som det arbeiderklassemiljøet jeg vokste opp i. For meg er det religiøse språket opprinnelig veldig hverdagslig, men det kan jo likevel for en nordmann oppfattes som «det forbudte språket» i litteraturen

Med etternavnet til en av Norges mest kjente forkynnere, Åge Åleskjær, som er onkelen hans, er Ole Johannes Åleskjær ofte blitt spurt om både sin familiære og trosmessige tilknytning.

LES OGSÅ: Nå blir Hilma Nicolaisen sjef for egne låter

Seilte rett inn

– Det har jeg levd greit med. Når det gjelder onkel Åge, så har han, uansett hva man mener om forkynnelsen hans, vært villig til å justere seg underveis. Etter en konsert i Drammen, kom forresten noen og spurte Jørn og meg hvordan det var å være sønnene til Aril Edvardsen, men det er vi altså ikke.

Ole Johannes Åleskjær er glad for at The Loch Ness Mouse seilte rett inn i indierockmiljøet i Oslo tidlig på 1990-tallet.

– I hvert fall på den tiden, ble det i en del kristne miljøer hevdet at musikken var et middel for forkynnelsen. Da jeg skulle begynne å finne ut av disse tingene for meg selv, merket jeg at hvis det var slik, så hadde jeg egentlig ikke noe eget språk. Det samme gjelder den moderne lovsangens standardiserte uttrykk for tro, som jeg ikke har noen relasjon til.

– Kanskje litt for berømmelsens skyld?

– Jeg har ambisjoner, men først og fremst på låtenes vegne. Der er jeg veldig ambisiøs. Vi hentet ikke strykere fra USA for moro skyld.

– Litt internasjonal suksess også?

– Det er ikke noe jeg går og tenker på. Ingen av de bandene jeg har vært inspirert av, er blitt store stjerner. De har levd bra under radaren, slik vi også gjør. Men nå skal den nye plata gis ut i Japan, så vi får se.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk