Kultur

Menneskenes historie er glemt

I 120 år har de hjulpet døve, hørsels­hemmede og døvblinde. Men de døve er ikke ­alltid gitt med­bestemmelse, og deres historie er ikke fortalt.

For fem år siden bestemte ­stiftelsen Signo seg for at 120 årsjubileet ikke skulle feires med festskrift, men gi ­anledning til å få et forskerblikk på sin ­praksis. De åpnet 13 hyllemeter med ­arkiver, og beboere, tjenestemottakere, pårørende og ledere stilte opp for å bli intervjuet av en gruppe på ni forskere ledet av Inger Marie Lid. Nå foreligger resultatet i form av boka Diakoni og velferdsstat der Signo får kritikk som svir.

Få spor

Signo er et navn fra 2002 på det som tidligere het Hjemmet for døve. Det gamle navnet illustrerer noe av ­poenget. Var du døv, trengte du et spesialhjem. Signo kan oversettes med ‘jeg tegner’ og tar utgangspunkt i tegnspråket som uttrykker en felles identitet.

– Hva er det sentrale i ­kritikken?

– At stiftelsen ikke i tilstrekkelig har grad fremmet likeverd hos dem man skal hjelpe, er det vi er mest kritisk til, svarer bokas redaktør Inger Marie Lid.

Hun er teolog og professor i folkehelse og rehabilitering ved VID Vitenskapelige høy­skole. Som forsker er hun særlig opptatt av funksjonshemming, medborgerskap og etikk. I stiftelsens arkiver har forskerne først og fremst kunnet lese institusjonens historie. Signo har tilbud til ­mennesker som ­mangler eller har redusert hørsel og til døvblinde som alle i tillegg har en annen funksjonsnedsettelse. Deres historie er knapt å finne i arkivene. De første tiårenes historie finner Lid bare spor av i matsedler, innkjøpslister, i bolig­tegninger og noen fotografier. Bildet som framkommer er av mennesker som ikke fikk gå i egne klær, som fikk mat servert gjennom en luke på like blikk­tallerkener og som ikke fikk egne gravstøtter etter seg.

LES OGSÅ: Jobbdate med tolk

Avsides

– I dag anerkjenner vi alle som likeverdige personer og vil i større grad spørre hvordan livet var for dem som bodde i Hjemmet for døve. Hvordan var kosten? Hvordan var økonomien? Hvordan var kommunikasjonen? Hvordan ble de begravet?

Som tilsvarende institusjoner ble en av Hjemmet for ­døves ­institusjoner lagt avsides. ­Sukke gård i Andebu ligger for seg selv. Der ble det fra tiårene før 2. ­verdenskrig utviklet en ­praksis som et halvt århundre år ­senere ble kraftig kritisert både ­gjennom Arne Skouens artikler i ­Dagbladet og i det offentlige Lossius-­utvalgets rapport. I dag kommenterer Lid denne praksisen.

– Når det var mulig, tror jeg det handler om at man på den tiden ikke tenkte tilstrekkelig at dette er personer som skal leve gode liv som deg og meg. Man har tenkt at det er døve som trenger tegnspråk ut over det helt grunnleggende. Det var ikke uttrykk for en anerkjennelse av likeverd i den grad man kanskje kunne forvente, sier forskeren.

LES OGSÅ: – Vi som hører er bedrevitere

Medvirkning

– Hva ser du som kritikkverdig i nyere tid?

– Jeg ville tro at tanker om medvirkning, medborgerskap og likeverd var tydelig framme som en integrert del av stiftelsens verdigrunnlag og at de i større grad ville vært en pådriver på det feltet. Når du ser på historien, ser du at lovgivningen ligger foran. Det har vært et press utenfra for å få plass til struktur og kultur som fremmer likeverd, sier Lid.

Hun framhever Signos ­nåværende åpenhet og vilje til å finansiere forskningen på egen virksomhet.

– Det er en viktig del av norges­historien som kommer fram på denne måten, mener Lid.

Signo, som er en diakonal ­stiftelse innenfor Den norske k­irke, er Norges største arbeidsplass for døve. 15–20 prosent av de rundt 1.300 ansatte er døve ­eller døvblinde, men nesten ­ingen av dem er i ledelsen. Da Berge-­Andreas Steinsvåg fratrådte som generalsekretær i 2016, omtalte Vårt Land den sterke kritikken som da ble reist om audisme i Signo – forstått som en form for diskriminering som ikke skiller på hudfarge, men på hørsel.

Innsikt

Hege Farnes Hildrum har vært generalsekretær i S­igno i et halvt år. Hun er glad for at hun kunne starte sitt arbeid med lesningen av manus til boka som hun presenterte i Oslo onsdag. Selv om det gjør vondt å lese kritikken, legger hun vekt på at boka gir det hun kaller «nyttige og gode innsikter».

– Et eksempel på det som gjør vondt, er å lese at det var først på 1970-tallet at beboerne på Hjem for døve på Nordstrand fikk egne gravstøtter etter sin død. Hva sier det om hvordan man så på dem? Det er vanskelig for oss å tenke på fordi vi tenker at vi har prøvd å holde fokus på brukerne våre hele tiden. 50 år tilbake i tid ser det helt annerledes ut, sier hun.

– Du velger deg et eksempel langt tilbake i tid. Er det noe av kritikken ved dagens praksis som smerter?

– Lid stiller gode spørsmål til graden av og formen på brukermedvirkning i Signo. Det har vi jobbet med i flere år i Signo, og forskningsprosjektet har gitt oss ekstra fart og inspirasjon til ­dette fremover. Da vi så kritikken, ­innså vi umiddelbart at her må vi bli bedre. Brukermedvirkning kan handle om å være ­representert i virksomhetens styrer. Og det handler om den daglige dialogen. Spør vi hva er det som er viktig for brukeren, eller legger vi til grunn at vi vet hva som er viktig? sier Hildrum.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur