Kultur

Menneske først, prest så

Prester har alltid figurert i populærkulturen. Symboliserer den svartkledde, hvitsnippede skikkelsen i dag noe annet i dag enn for ti år siden?

Bilde 1 av 3

I 1996 gikk ­dramakomedien ­Søndagsengler sin seiersgang i ­norske kinosaler. Presten i ­historien viser seg å være en skurk, slik han så ofte har vært, fra ­Ibsens pastor Manders i ­Gengangere til ­Bergmans ­biskop Edvard Vergérus i Fanny og Alexander.

Den slemme presten er en veletablert type, men i dag er rollen i ferd med å endres.

Omsorg og troverdighet

I Danmark har TV-serien Herrens Veje fått mye oppmerksomhet, og 22. januar har serien premiere på NRK. I høst uttalte filmekspert Peter Schepelern i forbindelse med TV-serien til Kristeligt Dagblad at «kunstens syn på prester har endret seg i takt med samfunnets syn på prester». Videre peker Schepleren på at prester tradisjonelt har vært menn med makt, mens flere i dag ­forbinder presterollen med kvinnelige, omsorgsfulle sjelesørgere.

Petter Skippervold er teolog og stipendiat ved Universitetet i Oslo, og en av forfatterne av boka Bibelen i ­populærkulturen. For ham står den kvinnelige ­presten Anna, i Erik Poppes film De ­usynlige, som et vendepunkt i hvordan presten har blitt fremstilt i norsk populærkultur.

– Oi, tenkte jeg da jeg så De usynlige. Her har vi en moderne­ prest: En prest som også er et ­troverdig menneske, sier ­Skippervold.

Han mener at fremstillingene vi tidligere har sett i norsk film og TV, har reflektert hvordan ­prestene faktisk har blitt oppfattet – som moralens voktere. Nå har dette endret seg.

– Har det at kvinner nå kan være prester vært med på å ­endre rollen?

– Åpenbart. Det skaper et større­ rom for gjenkjennelse og troverdighet, sier Skippervold, og legger til:

– Når vi ler av prestefremstillinger, ler vi som regel ikke av karakteren fordi den fremstår som dum. Det morsomme er når karakteren tror den har en makt den ikke har. Veien fra autoritet til parodi er kort. Men kanskje har vi etter hvert ledd oss ferdige og nådd et slags nullpunkt? spør Skippervold.

LES OGSÅ: Ti år med tvil og gudsfravær er over – Ivar Bu Larssen er ­ferdig som prest

Makt og mykhet

Da Bjarte Tjøstheim tok på seg preste­habitten for et år siden, i NRKs humorserie Presten, var det ikke en streng patriark som møtte TV-seerne, men en lett nevrotisk, myk mann. Om den humoristiske prestekarikaturen sier Per Kristian Aschim, fagsjef i Presteforeningen:

– Så lenge de gidder å ­parodiere prestene, har prestene i alle fall ikke blitt betydningsløse!

– Er de humoristiske framstillingene mer velkomne enn ­portretter av prester som gjør seg skyldig i maktmisbruk?

– Vi kan ikke løpe fra det at maktmisbruk finner sted, og at prester har en posisjon som ­potensielt kan gi makt over mennesker. Det skal ikke forties, og vi trenger kritikk av det som er kritikkverdig. Samtidig er det viktig å si at dette er noe prester flest har høy yrkesetisk bevissthet om, sier Aschim.

LES OGSÅ: «TV-serien Presten har dårlig flyt mellom realisme og fiksjon»

Mer bredde

Kanskje er ­likevel ikke prestefiguren lenger den beste målskiva for maktkritikk. Sissel Undheim er førsteamanuensis i religionsvitenskap ved UiB og har jobbet med temaet barn, populærkultur og religion.

– Inntrykket mitt, veldig ­generelt, er at presterollen ikke ­besitter den autoriteten den en gang gjorde, sier hun.

– Dette leker man med. Det oppstår komikk når forventningene om autoritet eller moralsk overlegenhet brytes, og presten fremstår som menneskelig.

At mediebildet og underholdningsindustrien har vokst og ­endret seg de siste årene, har nok også gjort sitt til at presterollen har blitt mer mangefasettert.

– Vi har en mye bredere framstilling av mange ulike ­temaer nå, med flere vinklinger og ­stemmer, sier Undheim.

Nye betingelser

Per Kristian Aschim i Presteforeningen tror også at inntoget av kvinnelige prester har vært ­medvirkende til at prester fremstilles på en ­annen måte i dag. Han tror ­likevel ikke dette er den mest avgjørende faktoren.

– Man skal ikke mer enn et par generasjoner tilbake før presten tilhørte øvrigheten og stats­makten på en helt annen måte. Det er nok flere grunner til at presten i dag forbindes med en omsorgperson, sier Aschim og utdyper:

– Fra 1960-tallet og utover har utdanningen i befolkningen steget enormt, og dermed har ­betingelsene for en prests ­autoritet endret seg. Nå kan hvem som helst diskutere med en prest og være på likefot med ham ­eller henne.

LES OGSÅ: Prest spiller prest i TV-serien Frikjent

Fra Anna til Kari

Teolog Petter Skippervold mener at effekten av prestefremstillinger som dem vi har sett den siste tiden, og kanskje også vil møte i Herrens veje, er gunstig for norske prester.

– Det er et klima i Norge i dag for at prester kan stå frem og ta tydelige standpunkt. Folk er veldig mottakelige, og det beste ­eksempelet akkurat nå er Kari Veiteberg som nylig ble innsatt som biskop i Oslo. Hun ­kommer gjennom lydmuren, sier ­Skipper­vold.

– Jeg tror hun møter de forventningene vi ikke helt vet at vi har til en prest av i dag, men som vi har allikevel.

– Har du noen profetier over presterollen i populærkulturens framtid?

– Jeg tror det er opp til ­hvordan virkelighetens prester benytter seg av mulighetene som er i tida. Populærkulturen har vært med å tilrettelegge for en åpenhet der prestene kan stå fram som ­mennesker – mennesker som må ta valg, mene noe, og har en spisskompetanse i å tale inn i s­ituasjoner der andre synes det er vanskelig å snakke.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur