Mener Luther gjør Norge godt å bo i

På første blad i sin bok om Europa etter EU har Christian Anton Smedshaug satt et sitat:

«Vold er ikke nok for å tilintetgjøre en sivilisasjon. En sivilisasjon dør av likegyldighet overfor de verdiene som har grunnlagt den».

Ordene har han fra den colombianske forfatteren Nicolás G. Dávila.

Da Christian Anton Smedshaug skulle skrive en bok om hvordan et Europa kan se ut etter EU, endte han med å skrive mye mer om kristentro og Luther enn han hadde tenkt. Nå er han bekymret.

– Vi har ikke tatt inn over oss hva som er forutsetningene for det samfunnet vi setter så pris på, og som er et av de beste samfunn å bo i.

Lest i filler

Smedshaug er til daglig leder for Agri Analyse som leverer utredninger om landbruk og politikk. I boka Europa etter EU beskriver han hvordan reformasjonen førte til at mennesker i de protestantiske landene utviklet holdninger og verdier som har lagt grunnlaget for at vi nå har samfunn som er trygge og velfungerende. Han viser til en oversikt som magasinet The Economist har laget over hvor i verden det er best å bli født. Det er uten unntak protestantiske land eller land som har vært protestantiske kolonier, som Singapore og Hong Kong som var britiske kolonier.

– Det er tydelig at de protestantiske landene har gjort det påfallende bedre enn andre land i verden som ikke er protestantiske.

På bordet på kontoret har han liggende en fillete, brun, liten og hendig bok. Det er Hans Nielsen Hauges bok Christendommens Lærdoms-Grunde fra 1801.

– Disse bøkene ble lest i filler, sier han.

Enda en bok ligger der. Det er Pilegrims vandring av John Bunyan, som handler om kristenlivet og som i sin tid skal ha vært en av de mest leste bøkene etter Bibelen. Eksemplaret Smedshaug har kjøpt på loppemarked er sydd i ryggen for å kunne brukes videre. Han ser bøkene som et uttrykk for at troen preget livet mennesker levde. Smedshaug viser til sosiologen Max Weber som skriver om hvordan trosinnholdet også var viktig for kapitalismen. De etiske normene la vekt på at mennesket skulle arbeide hardt, lytte til Gud og dele med andre mennesker.

I Norge kom Hans Nielsen Hauge og preget både troen og samfunnsbyggingen. I boken viser Smedshaug til den franske filosofen Montesquieu som sier om engelskmennene at de «i tre viktige henseender har nådd lengst av alle verdens folk: i fromhet, i handel og i frihet».

LES ANMELDELSE: På tide å forstå Luther

Myndiggjorde individet

I arbeidet med boken har Smedshaug gått 500 år tilbake. Han mener at nøkkelen til hvordan de protestantiske landene har utviklet seg ligger i Luthers klare vekt på at mennesket blir frelst ved troen alene. Det mener Smedshaug har fått tre viktige følger.

Den ene er at mennesket ikke trenger kirken for å komme til Gud. Dermed fikk kirkestrukturen med paven øverst mindre makt over mennesket og i samfunnet. Den andre følgen er at mennesket blir myndiggjort. Individet blir sett på som viktigere enn systemet. I kjølvannet mener Smedshaug at det vokser fram entreprenørånd og skaperkraft, og dessuten en rasjonalitet som leder fram til opplysningstiden og den industrielle revolusjon.

Den tredje følgen mener Smedshaug var at staten ble mer myndig og enhetlig, både fordi den ikke måtte forholde seg til en kirke som hadde makt på tvers av landegrensene, og fordi staten også overtok kirkegodset. I England, en rekke tyske stater og de nordiske landene ble staten kirkens overhode. I de reformerte landene er bildet ikke like enkelt fordi det der ble flere kirkesamfunn, men Smedshaug mener at kongemakten uansett ble styrket mot kirkemakten, fordi kirkene ble nasjonale.

– De tre hovedlinjene styrker staten og individet og svekker sentralstyringen fra en pavemakt, som var en stat i staten ved at den kunne skattlegge andre lands innbyggere fordi de tilhørte kirken. I tillegg hadde du avlatsfunksjonen som ga en mulighet for dobbel beskatning. Da har Luthers revolusjon egentlig kjørt en «shakeup» av hele systemet, sier han.

LES KOMMENTAR: «499 år etter Luthers teser, er katolikker og lutheranere enige om rettferdiggjørelsen. Men har det hatt noen betydning?»

Velferd for alle

Fra helgen og utover feirer Bergen Luther og reformasjonen. Tirsdag blir det debatt om reformasjonen er en forutsetning for demokrati og velferd. Der deltar Smedshaug. Det gjør også Nils Ivar Agøy, professor i historie ved Høgskolen i Sør-Øst-Norge. For Agøy har ikke innflytelsen fra Luther vært noen aha-opplevelse, men noe som har ligget i kortene lenge mens han har forsket på forholdet mellom arbeiderbevegelsen og kirken.

– Jeg er enig med Smedshaug i at mye tyder på at der vi har hatt lutherske statskirker og luthersk tankegang, har det påvirket hele den politiske kulturen, og bidratt til den formen for sosialdemokrati som ble utformet i Norden, sier Agøy.

Han peker på at i katolske land har stat og kirke i mange tilfeller vært konkurrerende maktfaktorer. I lutherske land har stat og kirke et stykke på vei vært to sider av samme sak, og innbyggerne har sett på staten som noe positivt. Det har også handlet om at fellesskapet tar seg av sosiale problemer i samfunnet, og at den politiske kulturen har vært innrettet på å oppnå enighet.

– Dette har i stor grad vært drevet fram av organisasjonskulturen som vokste fram på 1800-tallet. Da var kristelige foreninger klart mest utbredt, og de trakk inn kvinner, stemmerettsløse og andre som ikke kunne hevde seg.

Dette ser Agøy i sammenheng med Luthers reformatoriske lære om det allmenne prestedømme. Hvert menneske har rett og plikt til å tenke selv. Da må storsamfunnet sette alle i stand til det ved å lære folk å lese og ved folkeopplysning.

Stein Kuhnle er professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, og mener også at grunnlaget for velferdsstaten kan føres tilbake til reformasjonen og protestantismen, selv om han ser velferdsstaten nå som en sekularisert modell.

– Kirken var med på å ansvarliggjøre individene og gjorde at folk fikk skolegang. Det økte individenes livssjanser og kan ha vært et viktig grunnlag for at spørsmålene om velferdsstaten kom på banen. Staten fikk en mye viktigere rolle enn i land i Sør-Europa der kirken lenge tok seg av omsorg for syke og fattige.

Kuhnle tror det ligger noen dypstrukturer i verdier fra reformasjonen i at individet har en myndighet og at alle er like for Gud, som kan ha noe å si for at vi oppfatter velferdsstaten slik at den skal ha som oppgave å gi alle like livssjanser.

LES MER: – Det er ingen direkte linje fra Luther til toleranse, mangfold, demokrati eller opplysning, sier Luther-biograf Heinz Schilling

Statskirke

Smedshaug mener det er synd at Norge avvikler statskirken. Han mener at en statskirke ikke truer religionsfriheten. Agøy understreker at det lutherske enhetssamfunnet hadde både positive og negative sider.

– Det går an å mene at det har hatt gunstige effekter å ha et homogent, massivt luthersk samfunn, uten at det behøver å bety at man i dagens samfunn vil gå inn for å videreføre det. Det lutherske enhetssamfunnet ble innført med nokså harde midler som ingen vil gå god for i dag, sier Agøy.

Han mener at det er et dødfødt prosjekt å prøve å gjenopprette luthersk enhetskultur, men tror Smedshaug har rett i at de gunstige virkningene reformasjonen har hatt, ikke har kommet tydelig nok fram.

– Når du snakker med folk om religion, kommer samtalen fort inn på det folk mener er negative virkninger. Jeg er enig med Smedshaug i at her er det en luthersk arv som er verd å ta vare på, samtidig som den også har hatt skyggesider.

LES OGSÅ: Heinz Schilling advarer mot å ønske en «islamsk Luther»

Synkende innflytelse

I boken skriver Smedshaug at det er et paradoks at den formen for kristendom som har vært en viktig byggestein i dagens godt fungerende stater i Nord-Europa, nå har synkende innflytelse i de protestantiske statene. «Nettopp fordi protestantismen har vært så endringsvillig og individorientert, risikerer man nå å få europeiske stater nesten helt uten bevisst innflytelse av kristendom», skriver Smedshaug.

Han etterlyser en større stolthet i kirken over egen tradisjon. Men Smedshaug mener at ansvaret for å bevare kvalitetene ved det norske samfunnet ligger på alle, fordi det i demokratiet ligger et politisk ansvar på hver enkelt for det samfunnet man har.

– Hvis vi ikke skjønner opphavet til vår egen suksess og ikke skjønner det verdimessige systemet rundt samfunnet, vil vi antagelig heller ikke greie å opprettholde det. Dette er ikke kommet av seg selv. Vi sitter på en unik sosial kapital som jeg tror har oppstått gjennom et fellesskap over lang tid og med en enhetlig stat i et relativt homogent system. Det betyr ikke at det ikke tåler ny påvirkning eller innvandring, men det tåler nok ikke at du fjerner selve strukturens grunnlag, sier Smedshaug.