Kunst

Mellom synlig og usynlig

Kunst: Anish Kapoor søker det han ikke kan forklare. – I mellomrommene og i det ukjente finnes en mulighet for at noe nytt kan oppstå.

Bilde 1 av 3

Hva skjer når to ytterpunkter møtes? Dragningen mellom lys og mørke, det synlige og det usynlige, det faste og det flyktige har vært med Anish Kapoor siden han slo igjennom tidlig på 1980-tallet. Dobbeltheten ved alt vi omgir oss med, slutter aldri å fascinere den nå verdensberømte, britiske kunstneren.

– Verden er komponert av motsetninger. Er det mørke, vil lyset også alltid være der. Det er ikke noe jeg bringer inn i verket. Men min oppgave som kunstner er å identifisere det som allerede er der, og forsøke å jobbe med det, forteller Kapoor på telefon fra London.

Kapoors boring i materien kan denne sommeren utforskes på Galleri F15 i Moss. I dag åpner galleriet en retrospektiv utstilling med arbeider fra hele hans karriere.

Det ukjente

Et nøkkelverk fra Kapoors katalog er White Sand, Red Millet, Many Flowers fra 1982. Skulpturene, som inneholder fargepigmenter, er faste i formen – men sklir samtidig utover i rommet som om de er i ferd med å bli noe annet. Det rituelle preget, og det at de ikke så lett lar seg karakterisere, interesserer Kapoor.

– De minner om isfjell. Noe er over vannflaten, og noe er under og dermed ikke synlig for oss. Dette halvveis avslørte tiltrekker meg.

Ordene sitter løst, men Kapoor er også nøye på å understreke at han ikke har noe budskap med kunsten sin. I en virkelighet der meningene flyr vegg i mellom på sosiale medier, er dette særlig viktig, mener han.

– Det jeg vet, er mye mindre viktig enn det jeg ikke vet. For i det ukjente finnes det en mulighet for noe nytt, noe mystisk, noe som kan oppdages og avdekkes.

Hvor kommer jeg fra?

Kunstneren, som for øvrig har irritert kolleger i hjemlandet ved å sikre seg rettighetene til et spesiell lysabsorberende svart stoff, er interessert i hvordan farger og former spiller på strenger som ligger utenfor den rent fysiske, materielle verden.

– Rød har en type jordlig, kroppslig greie ved seg. Fargen blå handler om dype rom, himmelen, og alt det. Sånn er det, vi kan ikke unngå slike assosiasjoner.

Det kanskje største spørsmålet vi mennesker baler med, handler om bevissthet, mener han.

– Vitenskapen er god for mye, men her kommer den til kort. For hva er bevissthet? Hvor var jeg før jeg ble født? Hvor skal jeg hen etter døden? Som kunstnere kan tillate oss å spekulere i slike store spørsmål. Det er viktig, selv om vi ikke har svarene.

– Vil du si at det er en spirituell side ved kunsten din?

– Hvordan kan det ikke være det? Hvilket som helst spørsmål om opprinnelse og hva som grunnleggende sett finnes, må være det på en eller annen måte. Men det er ikke noe jeg vektlegger. Jeg har som sagt ikke noe budskap.

Himmelen i verket

Utstillingens nyeste verk er et stort konkavt speil, plassert ute i galleriets hage. Versjoner av Sky Mirror finnes også flere andre steder, og fremstår ved første øyekast som noe ganske annet enn de små «pulververkene» fra 80-tallet.

– Ideen oppsto etter en periode hvor jeg hadde jobbet mye med fravær og negativt volum. Disse tomrommene var fulle av mørke, og nå ville jeg se om jeg kunne lage noe som var fullt av lys i stedet, forteller Kapoor.

Sky Mirror trekker «himmelen ned på jorda». Skulpturen reflekterer skyenes bevegelser og himmelens forandringer i farge og atmosfære. Kapoor mener den peker mot maleriet som medium.

– Det blir en slags kinematisk John Constable, sier han og ler.

Constable (1776-1837) var en britisk landskapsmaler, kjent for sine studier av skyer.

Seksuelle former

Der Sky Mirror kjennetegnes av det luftige, blå og nærmest overjordiske, finnes det en rød, kroppslig og seksuell tone i bilder som Tounge og She begins (2016).

– Vi er først og fremst seksuelle vesener. Former er enten utstående, altså falliske eller innadvendte, sier Kapoor, som har gått flere år i psykoanalyse, en terapiform basert på Sigmund Freuds teorier.

Kapoor er opptatt av at de innadvendt formene på mange måter representerer «den andre siden av historien», den som har vært undertrykket i en mannsdominert og fallosdyrkende verden: Det mørke, farlige og ukjente – det kvinnelige.

Vagina i Versailles

Kritikken av hans omfangsrike skulptur Dirty Corner i Versailles i 2015 mener han bekrefter dette verdensbildet. Den antropomorfe og røde skulpturen i Solkongens pyntelige hage fikk raskt tilnavnet «dronningens vagina».

– Dette er altså ikke en vagina. Men greit, tenkte jeg. Vi lever i en verden full av fallossymboler, ingen stiller spørsmål ved det. Så, like etter at skulpturen var blitt kalt en vagina, var den dekket av graffiti, sier Kapoor, som fremdeles blir rasende av å snakke om hendelsen.

To ganger ble Dirty Corner tilgriset. Andre gangen lot Kapoor den rasistiske og antisemittiske graffitien stå, som en trist påminnelse om status quo. Derfor ble han trukket for retten av en lokal politiker på høyresiden, og tapte. Saken endte med at kunstneren dekket graffitien delvis med gullfarge som en hilsen til Versailles, Frankrike og all den forgylte ordenen.

Vil ikke forstå

– Hvor er du nå på vei som kunstner?

– Det vet jeg ikke. Jeg prøver å si til meg selv at jeg skal lage i alle fall et verk hver dag. Det betyr ikke noe hva det er, eller om det er godt eller dårlig. Ut av det oppstår det ting. Det handler altså ikke om å sitte ned å tenke at jeg må uttrykke en idé.

Kapoor er tilbake der han startet når han drar en anekdote om Pablo Picassos siste leveår.

– Picasso ble gjort oppmerksom på at det fantes noe som het datamaskin, og som kunne gjøre alt forståelig. Picasso svarte at han hadde brukt hele livet på å forsøke å ikke forstå. Hvorfor skulle han ønske seg noe sånt? Så det er poenget.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst