Med seg selv som prisme

– Jeg satt på toget i dag morges og leste The Facts, Roths selvbiografi. Jeg prøvde å skjule for medpassasjerene at jeg gråt, forteller den norske forfatteren og litteraturkritikeren Bernhard Ellefsen.

Onsdag morgen våknet han opp til nyheten om at Philip Roth var død. Den prisvinnende amerikanske forfatteren har satt dype spor i litteraturen i et halvt århundre, og har gjentatte ganger vært topplistet som kandidat til å vinne Nobels litteraturpris.

– At akkurat Roth aldri fikk en Nobel, det synes jeg er trist, sier Vårt Lands faste litteraturkritiker Astrid Fosvold.

Moralopprør

Ifølge Ellefsen er han ganske enkelt den største:

– Jeg har vært manisk opptatt av ham. Forfatterskapet hans er så omfattende og rikt, og det har en total mangel på berøringsangst. Roth brukte seg selv som prisme for å behandle hele den nære amerikanske historien, og han skrev med en vitalitet og språklig virtuositet som jeg ikke har funnet maken til, sier Ellefsen, som peker på bredden i forfatterskapet.

Den nevnte selvbiografien er en varm fortelling, som Roth skrev – som han selv sier i starten av boken – for å hensette seg til da foreldrene hans fortsatt var i live. Samtidig er han kanskje mest kjent for sine rasende angrep på sneversyn og rådende moral, og det tok ikke lang tid etter at novelledebuten Goodbye, Colombus i 1959 før han etablerte seg som en av de viktigste talsmenn for 60-tallets frigjøringsprosjekt.

– Han har hatt et enormt spenn: Fra å være i krigsmodus til å være en varm nostalgiker. Og han var kontinuerlig i kontakt med de største spørsmålene: Hva betyr det å være menneske? Eller det å skulle dø? Eller å være en seksuell kropp? Det siste har han skrevet både vondt og helt sinnssykt morsomt om, sier Ellefsen.

Sekulær jøde

I flere av Roths romaner møter vi karakteren Nathan Zuckerman. Dette var hans alter ego, en amerikaner av jødisk herkomst. Liksom Toni Morrison og Gus Lee, gjorde Roth sin egen etniske bakgrunn til tema når han skrev.

– Alle han skrev om var egentlig ham selv. Det var han helt åpen om: At det var det levde livet han vevde litteraturen av. Og det jødiske var avgjørende. Han kom fra et nabolag der absolutt alle var jøder, men de snakket ikke om det. Det ville vært det samme som å snakke om at man hadde bein og armer, sier Ellefsen.

Som sekulær jøde måtte han tåle hard kritikk fra de mer religiøse. De reagerte på hvordan Roth beskrev det jødiske miljøet, som når Goodbye, Colombus skildrer unge amerikanske jøder som bryter løs fra foreldrenes levesett, og utforsker kulturen og seksuallivet. «Hva blir gjort for å bringe denne mannen til taushet?» spurte en jødisk leder. Mens den jødiske filosofen Gershom Scholem anklaget Roth for å helle bensin på det antisemittiske bålet.

– Roth prøvde en gang å si at han var mer en amerikansk enn en jødisk forfatter. Men det gir egentlig ingen mening, for det jødisk-amerikanske var motoren i absolutt alt han skrev, mener Ellefsen.

Skjebnen

På samme måte blir det feil å tenke på Roth som kun en jødisk forfatter. Det sier litteraturkritiker Astrid Fosvold.

– Det jødiske er alltid et bakteppe, men han undersøker det ikke for seg selv. Det var like viktig for Roth å være en amerikaner, mener hun, og peker på hvordan forfatterskapet hans retter blikket mot dobbeltmoralen i det amerikanske samfunnet. Et godt eksempel er Amerikansk Pastorale (1997).

– Det er en av de flotteste bøkene jeg har lest. Den gjorde enormt inntrykk fordi den viser den amerikanske drømmen punktert, sier Fosvold.

I romanen beretter Nathan Zuckerman om en amerikansk idrettstjerne som kalles «svensken» på grunn av sitt utseende. Han er imidlertid av jødisk opprinnelse, gjør siden karriere i næringslivet og gifter seg med en vakker kvinne. De to lever ut den amerikanske drømmen, foruten én ting: De får en datter som hater Amerika. Hun gjør opprør, og blir med på å utløse en bombe som dreper et menneske. Det er som om drømmen hele tiden har båret med seg det skjebnesvangre. Det er en idyll på vrangen, oppsummerer Fosvold.

Hun peker på hvordan ikke bare denne boken, men hele forfatterskapet til Roth tematiserer skjebnen. Mennesket er «ikke kledd på for en tragedie, men vil likevel rammes av den», sa Roth en gang i et intervju. Fosvold legger til at Roths forfatterskap likevel alltid knytter den enkeltes skjebne til et større samfunnsmessig tema.

– Den enkeltes tragedie er aldri alene. Den er alltid bundet til noe større, konstaterer Fosvold.