Med kirka forsvinner fotfestet

Den gamle stavkirka som har ­huset søsterklokkene går ­uvisse tider i møte i romanen som er en fortelling om gammel tid som brytes mot nye ideer. Lars ­Mytting vil gjerne si noe om gamle kirkers betydning.

– Det samlede settet av ­generasjoners gode og tunge ­følelser er på mystisk vis ­samlet i en slik bygning. Det er en ­metafysisk øvelse å kjenne på fornemmelsen av at ­generasjoner før oss har lagt igjen noe av seg selv der som gir oss en tilhørighet, sier han.

LES MER: Nasjonalarven slår sprekker

Ingen fanatiker

– ­Spørsmålet er imidlertid hva det er verdt i et samfunn der vi flytter mye. Vi er ikke det statiske bonde­samfunnet vi en gang var. Jeg tror uansett 
den fornemmelsen av ­mennesker før oss er verdifull, mener ­Mytting.

I romanen er det bestemt at gammelkirka må ned for å gi plass til den nye. Mytting er ikke av dem som vil ta vare på alt.

– Det er det jeg har prøvd å illustrere i boka. Jeg skriver om ei kirke så ubrukelig at det er ei som fryser i hjel på kirke-
benken.

Det er en betydelig over­drivelse av ei historie han har fra bestemora. Hun fortalte at det var så isende kaldt i Vingrom kyrkje at hun ikke klarte å følge med på salmesangen.

– Mye av vernetanken jeg ser hos Riksantikvaren er å ta vare på ting på grunn av en epoke og ikke grunnet i kvaliteten i håndverket og at det er forseggjort. Jeg mener det må være håndverks- eller materialkvaliteter å ta vare på, sier Mytting.

ARTIKKELSERIE: Våre skrøpelige steinkirker

Skjulet fullt

Med debutromanen Hestekrefter skrev han om bensinstasjonen som var truet av veiomlegging og modernisering.

– Ja, det er aldri en Mytting-roman uten at noe skal rives. De første bensinstasjonene var jo bygd som templer for bilismen. Mobil-stasjonene (Mobil var et oljeselskap, red. anm.) var inspirert av greske templer. Å kunne bevege seg uten et trekkdyr var ansatt som noe magisk – derfor tok man i bruk gudeaktige symboler som en pegasus, sier han.

– For all del – jeg er for å ta vare på gammelt skrot, det ­bærer skjulet mitt preg av. Hver ­generasjon er litt blinde for egen tid. ­Foreldregenerasjonen vår var veldig glade i å senke loft i hus med stor takhøyde. Det var ­praktisk fordi det ikke ble så kaldt. Linoleumsgulv og husmor­vinduer var del av det samme. Nå åpner vi opp igjen glassverandaen, sier han.

– Hva skjer når kirka i bygda råtner eller brenner?

– Selv om folk ikke fyller kirke­benkene eller er så åpne om sin gudstro, er det fortsatt det åndelige senteret i ei bygd. Det er sorg når kirka blir borte, også blant de ikke-troende. Det sies at gudbrandsdølen bekjenner seg nødig til Gud, men sine kirker setter de høyt. Jeg tror det skyldes en forankring i tanken om at livet er noe mer enn det pragmatiske. Kirka er noe som står seg mot nåtidens tosket­heter. Det har på en måte fotfestet i gammel tid, mener Mytting.

LES OGSÅ: Lille Luster har 12 kirker på 5.000 innbyggere. Det ansvaret tynger

Tilskuere

– Og når du snakker om kirka, hvilken kirke er det?

– Det er særlig stavkirka ­hjemme i Ringebu som jeg ­prøver å mane fram atmosfæren og ­mystikken fra – ikke minst den respekten jeg har for det ­rommet. En kan ikke gjøre hva som helst der i den kirka jeg selv var døpt og konfirmert i. Selv om den ­arter seg annerledes enn kirka jeg ­beskriver i boka, er lukten av tjære og elde den samme. Den er vernet og godt besøkt den dag i dag – takk og pris for at Fortidsminneforeningen kom på banen, sier Mytting.

– Før var vi en nasjon som ­bygde slike kirker. Nå er vi en nasjon av tilskuere til egen ­virkelighet, sier Mytting og ­lover at en oppfølger av Søster­klokkene er på gang.

---

Lars Mytting (51)

• Forfatter av bøkene Heste­krefter (2006), Vår­offeret (2010), Hel ved (2011), Svøm med den som drukner (2014) og Søsterklokkene.
• Har vunnet Bokhandlerprisen og britisk bokbransjes kåring av årets sakprosabok. Oversatt til en rekke språk.

---