– Matjord burde fortsette å være matjord. Skog burde fortsette å være skog.

Sjøen slår inn mot Bredebukt-stranda. Regner pisker oss søkkvåte. Det som i går var en varm og rolig sommerdag, ligner i dag en frisk høststorm.

I dette landskapet på Jeløya i Moss har forfatter Agnar Lirhus vokst opp. Det er også her hans helt nye roman Nå hogger de utspiller seg.

– Jeg bruker stedene her ute som «virkelighetsbroer». I den grad dette er virkelighetslitteratur, handler det om stedet, forteller han.

Verden i flyt

Været og stranda vekker til live en scene tidlig i romanen. Mørke skyer langt borte har ført hovedkarakteren Knut tilbake til barndommen. Han går ut av tømmerhytta han bor i sammen med moren, som for ham verken er død eller levende.

«Det lynte, alt druk­net i et flerrende hvitt glimt, og han så vannmennene komme opp av sjøen, vasse opp på stranda, de vand­ret forbi ham uten en lyd, strøk like inntil ham og fortsatte over den lille bakkekammen, inn på gress­vollen, vannmennene myldret inn i skogen bak ham».

Knut sanser naturen rundt seg så sterkt at sjø og trær blir som levende vesener for ham. Lyder, lukter, farger og andre synsinntrykk glir over i hverandre. Dyrene kan snakke, og tid og rom er relative størrelser.

Så annerledes

I voksen alder lever Knut under vergemål hos Gunnar og Sofia på Torpum gård. Han hjelper til med små daglige gjøremål, men klarer verken å gjøre seg ordentlig forstått eller å sette seg inn i andre menneskers tankemønstere.

Lirhus hentet inspirasjon fra nær historie da han skulle skrive frem Knut. For ikke lenge siden hadde gårdsbruk noe de kalte «pasient».

– Dette var gjerne mennesker som var det vi kaller psykisk utviklingshemmet. De hørte til på gården, uten at å være del av noe behandlingsopplegg. Det var bare sånn det var – «pasientene» var en del av kulturen.

Knut vil gjerne hjelpe, men egentlig er han en hemsko. Særlig bonden, Gunnar, angrer på at han har forpliktet seg til å ta vare på Knut. Men han kan ikke snu, og står i det.

– Det skaper et stort ubehag som ikke behøver å spilles ut i særlig grad. Det bare er der, sier Lirhus.

Alt er partikler

Ubehag er det mye av i Nå hogger de. For Knut kan ubehaget være fylt av hvitt – av hvit lyd, hvit lukt i nesa, hvite åkre. Alt som er utenfor hans lille verden på gården er hvitt.

Gjenstander og kropper oppfører seg også annerledes hos Knut. De løser seg opp i små bobler og korn.

«Han trakk trøya ut fra magen. De silkeblanke trå­dene var glatte som drømmer. Eventyrsømmer! Det var ingenting annet enn hull mellom trådene, hull og korn og bobler.»

Knuts intuisjon fører oss over på en annen kilde i arbeidet med boka. Nemlig fysikk. Lirhus har søkt seg mot naturlovene, mot kartene som ligger gjemt bak vårt møte med virkeligheten. Han har lest forfattere som Carlo Rovelli og hans populærvitenskaplige bøker om kvantefysikk, gravitasjon og tid.

– Jeg har forsøkt å forme Knuts særegne blikk på verden etter hvordan fysikere beskriver den. Det er på ingen måte «korrekt», det er ikke det som er poenget. Men når Knut ser korn og bobler overalt, tenker jeg at det er kvantepartikler.

Alt er bevisst

Agnar Lirhus beskriver skriveprosessen litt som å sitte under stjernehimmelen som barn og undre seg over den ufattelige uendeligheten. Herfra er det en tynn linje mellom naturvitenskap og det mer filosofiske – eller åndelige.

– Jeg tror Knut opplever at når et tre dør, er det bare en overgang fra en form for liv til en annen. Egentlig handler det ikke om liv og død, men om hendelser. Hendelse på hendelse.

Forfatteren trekker tråder videre til panpsykismen, en teori innen filosofi og nevrovitenskap som går ut på at all verdens materie er forbundet med en form for bevissthet. Når noe dør, kan man tenke seg at det samme bevissthetsgrunnlaget fortsetter å eksistere andre steder.

– Tror du at noen mennesker faktisk har et mer ufiltrert forhold naturen enn oss andre? De finnes de som sier at de kan snakke med dyr og planter?

– Noen er mer åpne i alle fall. Om det er fantasi eller ikke, er underordet. Det viktige er at det skaper empati, innlevelse og en respekt for omgivelsene.

Løpe løpsk

Klima og bærekraft har lenge vært en del av forfatterskapet til Lirhus. I hans forrige roman Liten Kokebok (2016) undersøkte han forholdet mellom menneske og natur ved å skrive seg tett på enkeltarter – ved å besverge og benevne, som han kaller det. Denne gangen har Lirhus valgt en annen innfallsvinkel.

– Jeg har tenkt på temaet som et berg man løper mot fra forskjellige kanter. Denne gangen har jeg valgt å se på hva som faktisk blir konsekvensen av de ustoppelige forandringene som skjer rundt oss.

For hvordan er det egentlig å leve i en verden uten fremtid, spør Lirhus. Vi har ingen grunn til å betvile at alt bare blir verre, skritt for skritt.

Følelsen av å tape kontroll over klimaendringene viser seg blant annet i bøker om dyptid. Dyptid er de virkelig lange tidsrommene i jordas historie, millioner av år før og etter mennesket. Lirhus nevner Robert McFarlanes Underverden, nylig utgitt på norsk.

– Samfunnslovene våre betyr ikke noe når vi snakker om dyptid. I stedet handler det om hvor fysikken bringer oss.

Opplevelsesnæring

I Nå hogger de er det en planlagt golfbane som er kimen til forandringsubehaget. Økonomien på gården skranter, og sønnen, Jon, ivrer for at foreldrene må følge tidens krav.

Golfbanen vil endre gården og stedets natur – selve omdreiningspunktene i Knuts liv – til det ugjenkjennelige.

– Golfbanen kan være et bilde på hangen etter alltid å være på vei mot et «bedre» sted, dit pengene er. Men matjord burde kanskje bare fortsette å være matjord. Skog burde fortsette å være skog.

Golfbanen har forresten røtter i virkelighetens verden. For omlag 20 år siden var det bare med knapp margin at det ikke ble anlagt golfbane på Jeløya.

– Jeg har forsøkt å forestille meg hvordan det ville vært dersom det faktisk ble bygget golfbane her.

Nærhet til stedet

Lirhus kjenner landskapet på Jeløya inn og ut. Han har fotografert steder, studert dem og skrevet dem inn i romanen: En eik som er viktig for Knut, eller en plass hvor erosjon har vasket bort jorda og etterlatt seg en kant med røtter som stikker ut.

– Du er herfra. Tror du at du kunne skrevet like inngående om naturen andre steder?

– Kanskje på et partikulært nivå, hvis jeg for eksempel skulle beskrive en enkel ørkenblomst. Men å skape helhet og opplevelsen av å faktisk leve i et område, er noe helt annet.

Små, hårfine forandringer i naturen er lettere å fornemme når man vet hvordan det var før, fortsetter Lirhus.

– Selv merket seg at blåskjellene var i ferd med å bli borte lenge før mange andre begynte å snakke om det.

Passiv litteratur

Vi har trukket inn fra regnværet og satt oss på kafeen til Galleri F15. Her står utstillingen Earth, Wind, Fire, Water, en mønstring av nordisk kunsthåndverk. Flere av verkene gransker forbindelsene mellom mennesker og natur – både materielt og mer åndelig.

– Opplever du at den økokritiske litteraturen og kunsten er på vei i samme retning?

– Det vet jeg ikke. Litteraturen som helhet er bare totalt blind for den typen tematikk. Hvis den er der, er den ofte bare en slags koloritt. Kunstfeltet er mer aktivistisk – og har vært det lenge.

Trøst i mørket

Men hva er det å bry seg om, dersom jorda allerede er fortapt?

For Lirhus finnes det mening i tanken om at vi – i en eller annen form – skal leve videre i naturen.

– Det er en slags trøst i det at vi bare er fysikk, og at det er fysikken som bringer oss videre. Det jeg egentlig er, er en hop av partikler som skal fortsette å eksistere. Og hvis panpsykisme finnes, vil jo deler av bevisstheten også alltid være der.

– Noe essensielt vil likevel leve videre?

– Jeg har i alle fall lyst til å tro det.

Kanskje ligger det også et håp i vår evne til å forestille oss.

– Knut har et annerledes blikk på verden. Jeg tenker det har en verdi å forsøke å se omgivelsene sine på nye måter.

LES MER:

• Forfatter med bok om overgrep: – Vi må snakke om overgrep mot gutter
• Anmeldelse av Skomvolds siste roman: – Fedrene påfallende fraværende

---

Agnar Lirhus

• Født 1978, oppvokt på Jeløya i Moss.
• Aktuell med romanen Nå hogger de (Oktober forlag).
• Forrige utgivelser er Liten kokebok (2016) og ungdomsromanen Ellers er jeg ikke noe menneske (2018). Sistnevnte ble nominert til Kritikerprisen.
• Debuterte i 2005 med romanen Skogen er grønn.

---