Bøker

Mary Ruefle er poet, men det er veldig lite hun vil beskrive som poetisk

Hun blir kalt en grensebryter, sjenerøs og intelligent i måten hun skriver på. Forrige helg gjestet hun Bergen.

Bilde 1 av 2

En het poet, et navn på mange lepper under LitFestBergen forrige helg, var Mary Ruefle. Vi forsøkte først å få den amerikanske poeten på tråden mens hun var på en privat omvisning på Lepramuseet, men fikk beskjed om at vi bare kunne nå henne via festivalsjefens telefon. Lang historie kort: det kokte bort i kål. Men dagen etter, med den lange turen over dammen overstått, svarer Ruefle på e-post fra flyplassen i Newark.

Vi spør først hva som var i veien med telefonen hennes.

– Det var ikke noe problem med telefonen min. Saken er at jeg ikke eier noen smarttelefon og har dermed ingen telefon når jeg reiser utenlands. Mobilen min er ubrukelig med en gang jeg forlater USA. Og jeg eier heller ingen datamaskin! Jeg forbeholder meg retten til å si NEI til teknologi så langt jeg kan, men her, på flyplassen, sitter jeg og taster på en Ipad.

Ikke poetisk

– Hvordan likte du Bergen? Det blir av og til antydet at den byen har noe poetisk ved seg – men hva mener vi med «poetisk», egentlig? Hva betyr det for deg?

– Jeg elsket Bergen, den var fabelaktig, og det var festivalen også. Men jeg ville ikke beskrevet den som poetisk. Som poet er det veldig lite jeg ville beskrive som poetisk, kanskje en skog full av tåke, fordi den ville vært som et dikt ingen egentlig forstår, fordi ikke å forstå er diktets filosofi, eller diktets sinnelag.

###

Noe for alle

– I Norge hevdet kritiker Frode Helmich Pedersen nylig at samtidslyrikken har unndratt seg folks emosjonelle behov. Hva tenker du? Har poesien blitt for selvsentrert og opptatt av språk?

– I verden av i dag tror jeg mange vanlige folk, poeter inkludert, er forvirret over mange ting. Hvis noen føler at poesi ikke snakker til dem eller treffer dem, så har de antagelig ikke lest bredt nok. Etter min mening er det noe for alle, det er som et gigantisk supermarked av ting å velge mellom, noe som i seg selv er forvirrende og kanskje en del av problemet. Hvis det er et problem.

LES OGSÅ: Holder en av Nord-Amerikas største forfattere fortsatt koken?

Forsvarer dumskapen

En av pådriverne til å få Ruefle til Norge, var forfatter Gunnhild Øyehaug. Hun forteller at hun først oppdaget Ruefle gjennom et essay hun hadde skrevet om overgangsalder. Hun ble så begeistret at hun umiddelbart bestilte alle bøkene hennes på nett.

– Det var en vill forelskelse, en glede og lykke å finne et slikt forfatterskap, sier hun når vi ringer.

Øyehaug beskriver Ruefle som en grensebryter, sjenerøs i måten hun skriver på. Den siste diktsamlingen hennes, Dunce, spiller på en betegnelse man særlig brukte på barn som var tungnemme, og er et slags forsvar for dumskapen.

Et dikt fra samlingen som illustrerer noe av dette, heter «Attention!». Øyehaug beskriver hvordan diktets «jeg» holder staven til den store visdommen. Han stirrer utover fjellene, fortapt i eksistensens dis, mens «jeget» bare er en assistent – en eksistensassistent! – som står som en stokk mens hun holder en stokk og tenker på ingenting.

– Diktene hennes oppleves tilgjengelige og umiddelbare?

– Ja, samtidig som hun er ekstremt intelligent. Ruefle treffer på det menneskelige.

Grenseland

I et intervju med The Paris Review har Mary Ruefle tidligere snakket om forskjellen mellom å skrive prosa og poesi. Hun sier til intervjueren: «Når jeg skriver et dikt, skriver jeg for meg selv, de døde og for Gud – som ikke eksisterer, noen av dem!»

Vi spør henne om hun trenger poesien for å nærme seg det indre livet, og i så fall, hvorfor diktene hennes kretser så mye rundt konkrete ting i den ytre verden.

– Jeg vet ikke om poesi er en flukt fra det hverdagslige livet eller om det er en del av, og et uttrykk for, vår stadig glattere, mer overflatiske verden. Den later til å eksistere et sted i grenseland, sier Ruefle.

Verden på papir

Ruefle legger til at hennes liv er av det vanlige slaget.

– Jeg tar klesvasken, handler inn, lager mat og vasker badet. Jeg har absolutt ikke noe ønske om å tilbringe hele dagen på noe kunstmuseum, men hver dag trenger jeg en stund, det kan være et øyeblikk eller et par timer, der jeg får trekke meg tilbake til en verden på papir, eller til et indre liv som bare vil stirre ut vinduet. Uten begge disse tingene dør jeg. Sånn er jeg bare. Det er faktisk trist, denne lengselen etter å trekke seg tilbake fra virkeligheten (hva nå det er). Men jeg ville ikke hatt det på noen annen måte.

LES OGSÅ: Gud har en misunnelsesverdig posisjon som forteller, mener Gunnhild Øyehaug. Men hvem er det egentlig som snakker for ham?

---

Mary Ruefle

  • (f. 1952) er en amerikansk poet, essayist og professor.
  • Hennes siste utgivelse var Dunce (2019).
  • Besøkte Norge forrige helg under Bergen internasjonale litteraturfestival.

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker