Manuell ringing verdifullt

Seniorrådgiver Ove Morten Berge­ har ansvar for nye kirke­bygg i Kirkerådet. Han vokste opp like ved Kampen kirke i Stavanger. I et tett byområde ble betongbyggene i nabolaget til resonansvegger for klokkeklangen, og begeistringen for klokkeringing var mildt sagt delt.

– Men kirkeklokkene utgjør en fjerde dimensjon som skaper identitet – på samme måte som kirketårnet er et holdepunkt i landskapet.

Sterkt engasjement

Han ser verdien av manuell ringetradisjon, selv om hans bakgrunn er preget av automatiserte ringeanlegg. Han innser at mye kunnskap forsvant da man kunne trykke på en knapp.

– Jeg har selv opplevd manuell­ ringing fra kirkerommet i en ­begravelse, noe som skapte et sterkt visuelt uttrykk. Jeg misjonerer for å bruke automat-­anleggene manuelt ved spesielle anledninger, det er fullt mulig.

Han er imponert over den ­levende ringetradisjonen han møter i Valdres.

– Jeg opplevde det samme, sterke­ engasjementet da Kirkemøtet behandlet temaet i 2015, særlig entusiasmen for håndringing.

LES MER: – Kirkeklokker har sluppet unna presset om at alt skal være forståelig 

Danmark satser

I dag er det felles­rådene som har hovedansvar for hvordan kirkeklokkene brukes.

– Kirken har tilbud som tros­opplæringsoppleggene Tårn­agentene og Lys våken, der barn og unge også møter ringetradisjonene. Kirkerådet har ikke noe pålagt ansvar for å utdanne og videreføre kunnskapen om dette håndverket, i den saken må man jobbe mot Kirkemøtet. Vi er i en endringstid, der det er mulig å påvirke – selv om økonomien er trang, sier Berge.

Han får bakoversveis når han hører om danskenes satsing på området, der har Kirkeministeriet egen klokkekonsulent.

– Jeg ser at manuell ringing er kunsthåndverk og del av kulturarven – det må holdes i hevd. Men jeg tror tradisjonen må bæres av lokale ildsjeler – slik vi har møtt dem her i Valdres, sier Berge.