«Mange av bøkene mine handler om at kristenlivet ikke synes der det burde.

– Torbjørn Greipsland, du har redigert boken «Helt til jordens ende» – fortellinger om norskamerikanske misjonærer. En anonym skare?

– Ja, nå er den ikke helt anonym lenger – det er derfor jeg, sammen med andre, har skrevet. Det forundret meg, da jeg begynte å lete, at historieskriverne har glemt det store misjonsengasjementet i det norske Amerika. Du finner ikke ett ord i sentrale historiebøker. Det er underlig, siden kristenliv og misjon var en integrert del av samfunnet den gangen – for hundre år siden og fremover. Jeg mener det burde vært naturlig å skrive historien om dem som dro ut og dem som kom hjem, det angikk jo hele det norskamerikanske samfunnet. For kirkemedlemmer og andre ble invitert inn, ikke bare til lutefiskmiddager, men når det i det hele tatt skjedde noe i kirken.

– Nå har Edvard Hoem levert fjerde bind i sin utvandrerserie, Liv andre har levd – der følger han dem som reiste, bygde, dyrket, reiste kirker og dannet menigheter. De fant seg til rette 
eller de kom hjem igjen – det er dokumentasjon, er det ikke?

– Det er fenomentalt, han forteller med en livfull penn og en fantasi som i hvert fall ikke jeg har – om livet i det norske Amerika. Og her følger kirkebyggingen folkene. Du må huske at de norske utvandrerne dannet 6-7.000 menigheter der de slo seg ned! Mange tror meg ikke på det. Men det var bare de lutherske – med frikirkene i tillegg blir tallet enda høyere. Jo, Edvard Hoem forteller frodig, og det også om kirkene de reiste. Men det er fiksjon, uansett hvor autentisk det kan virke. Hoem selv understreker det. Men at han har 
detaljkunnskap om hva som foregikk, det skal det ikke være tvil om.

– Når jeg blar i bokbunken din på rundt 20 utgivelser, tenker jeg – her er forfatteren og journalisten med det store hjertet for dem som ikke har fått sin rettmessige plass i tilværelsen, særlig tilfeller hvor kristen tro blir usynliggjort?

– Mange av bøkene mine handler om det – at kristenlivet ikke synes, der det burde vært synlig. Jeg så nettopp en stor bok om kong Olav V, og der fant jeg ikke ett avsnitt som gikk på hans sterke kirkelige engasjement. Det må jo opprøre flere enn meg?

– Med kirkebygging, følger misjon – også blant de norske amerikanerne. Begeistringen ble til ønsket om å fortelle hele verden om det de opplevde, 1.000 misjonærer dro. Til Kina, Mongolia, Madagaskar, India – og Alaska! Alaska?

– Ja, akkurat det er en litt rar historie. Det var slik stelt at moderne våpenbruk i Alaska hadde redusert viltbestanden så dramatisk at eskimoene måtte finne nye måter å hente mat på. Så på slutten av 1800-tallet kom det spørsmål om ikke norske samer kunne komme over og lære eskimoene å avle reinsdyr. Fem familier var villige til å dra, under forutsetning at de fikk en norsk, luthersk prest med «på kjøpet». Og da de føderale myndighetene henvendte seg og ba om en prest, én som var kvalifisert til å undervise i den offentlige skolen, falt valget på pastor Tollef Brevig, som var kommet over fra Sigdal. De reiste. Det var vanskelige forhold, tro meg – men de var ved godt mot siden Gud hadde «sendt dem». Jo mer jeg leser om disse tingene, desto mindre skjønner jeg at de holdt ut.

– Kan det hende eventyrlysten kom inn som en «feilkilde» her: At «kallet» var vel så mye et pirrende ønske om å komme ut for å se verden?

– Det kunne sikkert spille inn. Da Nestegaard-brødrene fra Hol i Hallingdal ble pionermisjonærer i Kina og Mongolia, var det naturlig å tro at de hadde en lyst til å møte andre folk og land, også. Men det er klart at når man vet hvor dårlig det sto til, ikke minst med økonomien, er jeg sikker på at det måtte være noe mer ... jo, jeg tror virkelig de hadde opplevd et kall fra Gud. Én av dem, Knut Stokke, dro med kamel gjennom Gobi-ørkenen, det var dristig. De måtte jo undersøke landet de var kommet til. Han likte det utfordrende, han ble misjonær i Kina.

– Selv om historikerne ikke har skrevet om det, besøkte den store misjonæren, språkgeniet og antropologen Lars Skrefsrud nordmennene i Amerika – 1894/95. Det ryktes at han holdt 364 prekener og foredrag der. Det er naturligvis underlig at det ikke ble fanget opp. For besøket måtte jo ha enorm betydning, både for det ene og det andre?

– Ja, det var neppe noe besøk fra Norge, som 
betydde mer i det norske Amerika enn Skrefsruds. Andre kom, de er heller ikke nevnt. Skrefsrud kunne holde både tre og fire foredrag og prekener i løpet av dagen, folk kom i tusenvis for å høre ham. De sto både i og utenfor kirken. Han talte på college og i kirker. Én gang ga de ham en hebraisk bibel, men det var ikke noe problem for ham. Han leste og oversatte den samtidig.

– Kulturimperialisme var et «godt» og klingende ord for radikale på 1960/70-tallet, det at norske misjonærer dro ut og spavendte andre folks kulturer og tredde sin egen ned over hodene på dem. De amerikanske, også. Uten blygsel og samvittighet. Nå har mye skjedd siden, men for 100 år siden – misjonseksport fra Amerika?

– Nå var det nok begge deler, og det var en annen tid. Men mitt inntrykk er at det var misjonærene som ga impulser til at folk skulle ta vare på sitt eget. De ga dem et skriftspråk, de oversatte bøker og Bibelen. De skrev ned eventyrene, fortellingene og mytene, som ville forsvunnet når den muntlige tradisjonen ikke klarte å levere dem videre, lenger. Nå kan det også tenkes at den «rene» kulturen i disse landene var blitt forandret, selv om det ikke kom misjonærer dit. Coca-Cola har jo erobret hele verden. Kjernen i misjonsarbeidet synes jeg at jeg finner i boken jeg har redigert, portrettet av legen og misjonæren Casper Skinsnes, som svarte kritikerne: «Man tvinger jo ikke noe på noen. Det er frivillig om man vil lytte til forkynnelsen. Men hvis man har opplevd noe som gir fred og lykke, hvordan kan man da med god samvittighet bli værende hjemme uten å dele det med andre? Har du rett til å nekte din nabo det privilegium og den velsignelse som du selv nyter godt av. På sykehuset blir tusener fri fra sine plager og de blir ledet til åndelig fred. Bare kom og se!»

– Da vi var små leste, vi Vill Vest og Fantomet og Præriebladet, det var del av oppdragelsen. Men de saftigste historiene fikk vi på bedehuset – misjonærer som ble drept av bengaltigere, noen ble spist opp av kannibaler og en kvinne – jeg husker det veldig godt – ble spist opp av maur i løpet av en natt mens hun lå og sov. Noen predikanter var fantastiske fortellere, sikkert «løgnere» også – men historiene satt, og de sitter i ryggmargen. Den slags er det lite av i boken din?

– Ja, jeg serverer korte stykker, nærmest av biografisk i karakter. Mer er det ikke. Men det er dette jeg mener er verdifullt, så tar Hoem seg på beste måte det andre.

– Opplevde du denne stemningen på bedehuset?

– Nei, det kan jeg faktisk ikke huske. Kanskje husker jeg noe fra skolehuset, hvor det var møter. Men dette tror jeg du kan mer om enn meg. Bedehuset lå langt borte fra der vi bodde. Jeg har ikke én gang søndagsskole. Men det trenger du ikke ta med.