– Man kan ikke vandre mot lyset uten å ha med seg alt som faktisk er sant

Pianisten Tord Gustavsen har mange som venter på seg. Fredag kommer albumet The Other Side. Det handler om lyset – det indre, det ytre. Og respekten for de gamle salmetonene?

– Ikke bare respekt, de har fulgt meg siden jeg var barn – en sterk arv, en kondensert, kollektiv energi, rett og slett, melodier som har overlevd generasjoner. Tekstene, også, handler om fundamentale ting. Jazzmåten å ta det i «eie» på, er å bruke ­melodilinjene som en kjerne for å uttrykke seg her og nå. Det er grunnstoffet her, det helt basale.

– Hva er formelen på grunnstoffet?

– Den som visste? Det er å ta fram ydmykheten for Bach, for eksempel, for så, på en litt freidig måte, å følge noen av hans harmoniseringer, og noen ganger ikke. Det ublue, gjort ydmykt. Vi gjør det for å skape et autentisk rom, her og nå. Noe som oppleves autentisk og «sant». Det mener jeg er lov.

– Du er vokst opp i musikken, din far var organist, du vikarierte også, har jeg hørt ...?

– Det er nok ikke riktig. Men, pappa spilte masse piano da jeg var liten, ikke profesjonelt, men det var mye musikk hjemme. Jeg satt på fanget hans og vi spilte sammen, vi spilte firhendig fra jeg var knøttliten. Slik «hørte» jeg meg inn i musikken på en annen måte enn gjennom den tradisjonelle musikkundervisningen. Jeg lagde små sanger, improviserte - jeg er evig takknemlig for at jeg ble oppmuntret til det. Etter hvert ble det også å gjøre musikk i forskjellige sammenhenger, særlig i kirken og på søndagsskolen og i misjonsforeninger, på juletrefester og i alle familieselskaper, jeg spilte jo overalt.

MENS VI TROR: Karl Gervin

– Det er mye broilermusikk for tiden, man kommer rett fra konservatoriet med enorm teknikk og likevel er det tomt. Da jeg satt med den nye plata di i går kveld, kjente jeg: Dette er organisk, noe som vokser opp av jorda eller hvor det kommer fra?

– Det var nydelig sagt. Jeg måtte jo gå min reise etter denne musikalske oppveksten, som ... ja ... var veldig organisk - hvor musikken fikk være viktig uten at det var noe konsertpress. Musikken var på en måte som et livsutrykk for meg selv. Dette livsuttrykket var der – og er der – også i tjenesten min i kirkelige sammenhenger, nå. På konservatoriet fikk jeg min dose av perfeksjonisme og hardt arbeid på øverommet - alt dette fantastiske, men som også kan fremmedgjøre, gi nervøsitet og scenebetennelse og alt det der. Jeg slapp scenebetennelsene, men manglet nok litt av kontakten mellom det naturlige og det komplekse. Etter konservatoriet fant jeg en ny integrasjon - mellom nettopp det barnlige og det profesjonelle. Nå er jeg også velsignet med medmusikere som har det samme, de har all teknikk i verden, men som velger ikke å bruke den før man virkelig er sikker på at det er det musikken ber om. Det er en veldig energi som skapes når alle går mot en slik kjerne.

– Hvordan hører jeg det?

– Det er vel egentlig det du hører. Den integrasjonen er noe helt fundamentalt, og samtidig noe man aldri blir ferdig med, den er ikke en statisk størrelse, den må alltid gjenfinnes. Det handler om å finne flyten mellom rå følelsesenergi og eleganse, analyse og kontroll. Det blir fort motsetninger mellom slike ting, mange blir flinke til å analysere og sikre seg god teknikk, men mister kontakt med den indre flammen. For andre er det omvendt. Det er fantastisk når det smelter sammen. Når avansert teknikk og mer komplekse musikalske strukturer «samtaler» med det indre barnet.

– «Ingen vinner frem til den evige ro» og ­«Kirken den er et gammelt hus» bruker du – det er et veldig lys i måten du behandler dem på. Jeg er også vokst opp med dem, men jeg opplevde det ofte trist og tungt. Det gjør ikke du?

– Musikken vår beskrives jo ofte som melankolsk. Men det er bare en liten del av sannheten. Jeg ser den heller som livskraft og en vandring mot lyset. Selv om dette er instrumentalmusikk, har jeg salmetekstene i hjertet og hodet når jeg spiller. Det er en stor gave å ha vokst opp med dette stoffet. Jeg har gått mine runder med både å kjempe med innholdet og bli løftet av innholdet. Man kan ikke vandre mot lyset uten å ha med seg alt som faktisk er sant. Derfor kommer de aller fleste låtene fra et slikt meditativt lyttende sted, et stille utgangspunkt, som også ofte er ganske mørkt. Vi prøver å ikke forsere det, men åpne oss for det som ligger der, bli fylt, nær sagt, av energien – for å gå lyset i møtet. Det er noe der. Et slags møtepunkt med det aller innerste og det store kosmos.

– Der er lyset?

– Ja, der er lyset. Som vi både kan strekke oss mot og få kraft ifra. Musiseringen vår er alltid en søken mot denne tilstedeværelsen, som for meg er en slags bønn. Andre bruker andre ord. De to andre i trioen har en helt annen bakgrunn og ville ikke brukt sånne begreper, men likevel møtes vi i dette drastiske ønsket om å finne stedet hvor musikken vibrerer, der hvor man ikke spiller noe unødvendig og der hvor hver tone får bety så mye som mulig, der hvor skjønnheten er meningsfull og ligger som en nesten religiøs kvalitet.

MENS VI TROR: Elisabeth Holte

– Du karakteriserer gjerne musikken din som «ordløse salmer» og «abstrakt gospel». Du gjør ditt gjennom musikk, det er fort gjort å snakke i stykker store budskap. Det snakkes for mye i ­kirken, sier noen. Antakelig fordi ord har en­ ­tendens til å sette grenser, musikken gjør ikke det?

– Jeg er veldig glad i gudstjeneste og liturgi, jeg kan til og med være glad i en preken. Men jeg tenker at for veldig mange mennesker ligger det en lengsel etter meditative rom, både fysisk og liturgisk, hvor man er i kontakt med århundrenes tradisjoner, men hvor det ikke snakkes så veldig mange setninger, hele tiden. Det er fint når ordene i kirken kan bli til mantraer like mye som intellektuelle og teologiske avveininger og refleksjoner. Det er en kvalitet i den karismatiske lovsangen, der ordene bare gjentas og gjentas, som jeg opplever det er viktig for kirken å ta på alvor også i liturgi... og gi den, hadde jeg nær sagt ... til de tørstende. Jeg prøver i all beskjedenhet å være med på akkurat det – i Sagene kirke i Oslo hvor vi har lysvesper og i Tanum kirke i Bærum hvor det heter musikkmeditasjoner. Vi lager sammenhenger som gjør at vi står i århundrenes liturgiske tradisjoner, men det er mer stillhet, og musikken får være viktig på en fundamental måte uten at det blir konsert, verken bakgrunnsmusikk eller solistisk virksomhet, det synes jeg er veldig meningsfullt.

– «Følsomhet», «sart», «sårbar» er underlige ord, vi har slitt dem ut, snakket dem sønder og sammen, de er blitt til det de aller minst var ment å være, klisjeer, de er tomme. Og så hører jeg på plata di og tenker at du er i ferd med å gi ordene tilbake meningen. Du «reiser» dem, på en 
måte?

– Jeg driver jo på mange plan med en kunst som fort kan vippe over i noe søtladent. Men de ordene er likefullt helt basale og sentrale for hvordan jeg spiller. Så hvis man både i måten man lever på og i måten man lager musikk på, går inn i dette kjerne-­
stoffet med så ærlig tilstedeværelse som mulig, kan det kanskje komme en slags oppreisning ut av det, også.

– Du kaller det nye albumet The other side?

– Tittelen henspeiler på «andre siden» av meg som musiker etter å ha gitt ut fire album i utvidet ensembleformat og nå vende tilbake til trioformatet. Men jeg tenker også på det hinsidige; det er en slags en meditasjon over vandringen til «den andre siden». Det dreier seg jo om døden. Også. Dypest sett handler det om at det er en forbindelse mellom hvile og død, mellom vår søvn mens vi lever og den evige søvnen. Det er en mystikk som er blitt vesentlig for meg. Men det trenger man jo ikke kjenne seg igjen i. Det er instrumentalmusikk, og den er fri for eksplisitte dogmer. Pappaen min døde rett før vi spilte inne denne plata, det lagde nok egen dimensjon til det å jobbe med instrumentalmusikk som ordløst bærer til slike tekster.