Kultur

Hun var den første av malerkvinnene som grep fatt i landskapet som motiv – kvinnen skulle holde seg til sitt, kjøkkeninteriør, strikkende damer, festlig pyntede middagsbord, portretter og blomsterbilder, det som hørte «tjenesten» til. For hva hadde «dannede» kvinner, som Kitty Kielland, ute i svarte myrer å gjøre? Hun ble kurert for det da hun møtte malerne Hans Gude og Eilif Petersen (blant mange) i Tyskland, de så forbi sånt, det var i den spede kvinnefrigjøringens tid, hun var en tidlig feminist. Paris ventet på Kitty Kielland, hun slo i 1879 igjennom på den berømte Salongen – den årlige presentasjonen av ny kunst, en utstilling som runget i hele Europa og utenfor. Først med to malerier fra Ogna og Kvianes på Jæren, hun ble antatt i alt seks ganger.

Gold avkrok

Det er Kitty Kiellands år i år, og det var det i fjor. En av de største Kitty Kielland-utstillingene noen sinne åpnet i juni i fjor, gikk videre til Lillehammer (hvor den henger én uke til), og åpnes på nytt i Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg i slutten av mai. Det er en reise, på alle symbolske vis – fra prøvende forsøk der ikke alt «går opp», øvelser, etyder, gode kopier i læreøyemed, til svære, intenst nærværende malerier av jærlandskap, østland og høyfjell og ny­romantisk, atmosfæreluktende, nesten symbolistisk, fargetyngde. Jærlandskapet, som var ansett som en gold avkrok, uegnet for maleri. Det kan saktens være riktig, det er ikke dit du reiser for å se på sommerfuglene.

LES OGSÅ: Videoverket Love Story stiller spørsmål om hva som vekker vår medfølelse med mennesker på flukt