Maler og synger den arabiske nøden

Kulturarbeideren som har tatt turen fra Libanon til Norge for å dele sin fortvilelse over det arabiske folkets vanskelige livssituasjon, opplever at hun bare gjør det hun må gjøre, fordi hun har talentet, viljen og muligheten til å gjøre det.

Senest gjennom et nytt audiovisuelt eksperiment, Interselection, hvor gatekunst og arabisk protest- og lidelsespoesi møter tradisjonsmusikk og elektronisk pop.

– Jeg vil stå opp for mine naboer og venner i de arabiske landene, og samtidig stå opp mot regimet de lever under. Siden jeg bor i Libanon, som er en portal, fra den vestlige verden og inn i den islamske arabiske verden, er jeg også strategisk plassert for å kunne gjøre det.

Nytter

For Tania Saleh handler ikke nye plateutgivelser og gatekunst om ære, berømmelse og stadig flere penger på konto. Bor man i Beirut, med politiske tekster om forholdene i nabolandene, ligger det ikke akkurat materialistiske verdier i potten.

– Jeg opplever at jeg har et ansvar for mennesker som lider, like i nærheten av meg. Tekstene i sangene og motivene i gatekunsten berører likestilling, rettferdighet, og andre politiske stridstemaer.

At gatekunsten hennes på arabiske bygninger blir malt over dagen etter, er hun vant til. Da er hun forlengst tilbake i Libanon. Selv om heller ikke platene er tillatt av arabiske myndigheter, vet hun at det hun gjør ikke er nytteløst.

– Det er viktig å se de små fremskrittene. Den arabiske verden har i flere tiår levd i et kontinuerlig jerngrep av sensur, frykt og fornedrelse, så jeg må være tålmodig. Kultur er et viktig hjelpemiddel – ikke minst gjennom Facebook, You Tube, og nettet for øvrig, som den arabiske befolkningen faktisk har tilgang til.

Kan det hun formidler skape bare litt glede og optimisme i kaoset, korrupsjonen, rasismen, klasseskillet, og den religiøs ekstremismen, da synes hun det er verdt innsatsen.

– Da gir det jeg gjør mening.

Sant om frykt

På sin andre plate hos Kirkelig kulturverksted (som de siste årene har gitt ut flere plater med sangere og låtskrivere fra denne delen av verden; både for å påvirke den politiske og religiøse situasjonen i landene det gjelder, men også bevisstgjøre Vesten på situasjonen deres), har Tania Saleh samlet et knippe dikt av arabiske poeter.

– De lot seg ikke stoppe i sin visjon og livsoppgave, som var å skrive sant om situasjonen og regimet de levde under. Flere av diktene jeg har tatt med, er skrevet mens de satt fengslet. Alle poetene som er representert på plata ble fengslet. De lot ikke frykten, eller drømmen om et liv i frihet, komme i veien for det å skrive sant om frykt og urettferdighet, sier kvinnen som har vært aktiv på den regionale musikk- og kunstnerscenen siden 1990.

Burka-protest

På den siste innspillingen tar hun et kraftig oppgjør med det heldekkende plagget burka, som islamske kvinner i arabiske landene er nødt til å bære. På en tegning inni platecoveret, fremstiller hun en mor og en datter med burka, og med et gitter foran øynene.

– Burkaen er kvinneundertrykkende, og medfører dessuten et sosialt og sikkerhetsmessig problem. Det står heller ikke et ord om det i Koranen.

Utrygt

Mens hun er på beøk i Norge, kommer nyheten om at den tyrkiske artisten Ferhat Tunc, som også gir ut plater på Kirkelig kulturverksted, står i fare for å få en fengselsstraff på fem år og åtte måneder for å ha fornærmet president Erdogan, og ytterligere seks års fengsel for å ha «drevet propaganda for en terrororganisasjon». Tania Saleh er også politisk tydelig i sin formidling.

– Føler du deg utrygg i områdene hvor du, som politisk kulturarbeider, bor og ferdes?

– Ingen steder er trygge, hverken London, Paris, Oslo eller Las Vegas. Libanon er nokså trygt, hvis man ikke setter seg opp mot presidenten eller religiøse ledere. I de arabiske landene er det verre: Der er risikoen for å bli hardt straffet for sine offentlige meninger stor. I Saudi Arabia kanskje også drept. Jeg vil uansett ikke la frykten styre meg.