Nattnød kan kalles et fødselsdikt, og handler om tvekampen mellom mor og barn, gjennom rystelsene fødselen påfører dem begge. Som mann blir jeg i den sammenheng et slags vitne, selv om det å være fysisk tilstede under en fødsel innebærer å oppdage livets blodige mirakler på nytt. Forfatteren kommer meg tidlig i møte med forsonende ord: «jeg ser på barnet/ ser alle verdens barn/ gjennom dette/ alle foreldres barn/ på dette stellebordet/ et verdensbarn / av millioner/ et diktet barn».
Ja, hva er et diktet barn? Hos Villanger er det et viktig distansepunkt i en ellers intens diktfortelling. Hos leserne kunne det diktede barnet være fortellingene vi innlemmer barna i fra deres første gisp. Barn kan lide under å være foreldreløse, men ingen barn må bli fortellingsløse.
Fødselsri
Villanger debuterte med langsang, et flytans habitat (2012) der både fosteret, barnet og naturprosessene er tema i en alternativ skapelsesberetning. I Baugeids bok (2017), som jordnært krysser sjangre og tematikker, er utgangspunktet det daværende kvinneklosteret på Gimsøy og en henfaren abbedisse.
Nattnød er i tre deler og har en organisk fremdrift. «Forløp» ville jeg nok ellers sagt, men det blir for bleikt i denne sammenhengen. Språket og komposisjonen peiser på i et gjensidig ritt, særlig i første delen. I andre del er det flere innslag av reflekterende prosadikt, og kapittelet åpner med en fødselsri som stanser opp:
«det er helt nede
ikke press
press nå!
men barnet sitter fast i kanalen
legemsslaget står standby
bare pusten kjemper videre
slukende magedrag fra den
sprengfylte ticentimeteråpninga
opp til issen
pusten er en stang å holde fast i»
Kroppslig tilstedeværelse unnfanget i ord er et kjennetegn i Villangers skriftunivers. Barnet som fødes skal vise seg å være en gutt. I tekstens form blir vesenet geleidet fra iltert gomsug til første tannvekst. Fra krabbing til første vaiing og rommets omsnuing, fra ordløshet til ord og festa blikk.
Alt annet enn idyllisk
Teksten veksler mellom voldsomme poetiske passasjer om fødselens herjinger med kvinnens kropp og sinn, og et mer tilbaketrukket og filosoferende språk.
«guttens intense tilstedeværelse
vekslinga mellom eufori og raseri
barnets vrøvl
krever også mitt vanvidd
vi ruser oss på hverandre
vi ler! og
snakker hemmelighetsspråket»
Dette utdraget er fra midtpartiet og er et slags tverrsnitt av hele boka. «guttens intense tilstedeværelse» utgjør et observasjonsspråk som forekommer titt og ofte i teksten. «vekslinga mellom eufori og raseri» hos spedbarnet kunne kanskje gå for en identifiserende beskrivelse av fødselserfaringen også. «barnets vrøvl» gir et eksempel på forfatterens frittalende spirit; her skal ingenting feies under noe pastellfarget babyteppe.
«krever også mitt vanvidd», står det. Når kvinnestemmen skildrer hvordan spedbarnets mor kan kjede seg eller bli fortvilt, virker det skjerpende på leserens tilstedeværelse. «vi ruser oss på hverandre» peker mot bokas hovedmotiv, nemlig undersøkelsen av symbiosen mellom mor og barn, fremstilt som alt annet enn idyllisk.
Moras og barnets gjensidighet
Mor og barn «snakker hemmelighetsspråket» og dermed er den biologiske relasjonen i ferd med å bli til sosialisering. Villanger dikter om den kannibalske gjensidigheten der moren og spedbarnet forsyner seg av hverandres eksistensielle nærvær. For guttebarnet er det akutt sult. For moren skjer det i form av biologiske ur-bindinger.
«nå lukter bebien melk
en målrettet søvn
nærmer seg hudputten
som en snusende larve
vakuumfestes rundt areola
suger nåletynne fløteelver i seg
bebien er melk
gror på melkekraft
vokser av hvit vaniljesøyle
lever av meg»
Inn i klimakrisen
«Navnløst er alt i natten», skrev Gunvor Hofmo. I Villangers metaforiske utladninger er natta mer av en mørk «passiar» (sic), personifisert og besjelet. Sove, synge, ule, sier natta til fødersken, og skriker og hvisker. Den kalles «himmelnatt i mageuniverset», og «svømmer gjennom dagen/ med usle parasittiske spørsmål».
I den gryende oppveksten av et diktet barn er den feministiske krigeren Camille Paglia ledestjerne, på middelaldersk vis titulert «filosofen», dog med liten f. Hennes tenkning er viktig for Nattnød, som på sin side også er en frittstående utledning av begrepsenergien hos Paglia. Ettersom filosofen blir sitert både fem og seks ganger uten spørsmål eller motforestillinger, blir det tekstlig sett litt for mye guru–preg.
I siste del av boka utvides perspektivet til noe av det vanskeligste en poet kan begi seg ut på i vår tid. Villanger innlemmer barnefødsel og kjærlighet i klimaomveltningenes nådeløse hendelsesrekke. Det ante meg at det måtte en kvinne til for å klare det.