Lyrisk om livets betingelser

I en vekselstrøm mellom kaffeprat og klimakrise, skriver Borge­ frem dikt om det uviktige og viktige i livet. Fra det platte og kamuflerende til det ærlige og inderlige, er diktene en øvelse i å tørre å føle på de betingelsene som definerer oss: en sekulær verden, en brennende klode, og samtidig en berøring, et ansiktsuttrykk, en magefølelse.

– Det er min lille, naive tanke at om vi mennesker får bedre innsikt i betingelsene for livene vi lever – hva som er viktig, hva som er uvesentlig – så vil vi bli i bedre stand til å handle i overensstemmelse med det som gjør det mulig å leve videre, for oss selv, for andre og våre barn, sier Borge, som jobber som journalist i Vårt Land.

Klimapanikk

I diktsamlingens tre deler har Borge strukket seg etter å kombinere komposisjonsteknikk med romantisk følsomhet. Det starter i den mer konseptuelle delen «oppblomstring av kaffehus» til den etter hvert mer sentrallyriske sistedelen «Jeg kan det utenat­». Og jeget, hvis det er ett jeg, forsøker å ikke bli lammet av tidens kriser; likegyldigheten og klimapanikken.

– Jeg tenker på boka som en bok om betingelser, og ikke om muligheter. Den handler om menneskets historie, både ­sivilisasjonshistorisk og evolusjonært – og den private historien til samtidsmennesket, som er i ferd med å ødelegge livsgrunnlaget på ufattelig kort tid.

LES MER: Etter tolv år kjem Maria Parr med ­oppfølgjaren til «Vaffelhjarte».

Fortvilelse

– Artene som blir borte, at livet en dag skal ta slutt – og at selv om vi skulle greie å redde kloden dette århundret, så vil sola en dag slukne. De tingene kan jo skape litt fortvilelse, men det er en god fortvilelse, man kan bli litt skjerpet av det.

Betingelsene som rommer både dette livet og alt over­hodet, beskriver Borge som en typisk ung-mann-problemstilling. En umodenhet han likevel har sansen for.

– Litt tåpelig sagt arbeider diktene fortsatt i kjølvannet av den gamle påstanden om at Gud er død. Hva skal vi bygge kirkene våre på? sier Borge om diktene.

LES MER: Jonathan Safran Foer skriv om indre konfliktar og tøffe val (intervju).

Flaskepost

Å feste seg ved de enkle betingelsene: hvordan livet har blitt til, hvordan temperaturen forandrer seg, hvordan lyset setter farge, blir holdepunkt for det lyriske jeget i en ellers sekulær verden.

– Hva mener vi med det ukrenkelige, uten en hinsidig garantist? Hvordan kan vi ut av den biologiske materien lage et sett med ukrenkelige leve­regler? spør Borge.

– Jeg tror for så vidt ikke dikt er den mest effektive kommunikasjonen i denne sammenhengen, men jeg liker å tenke på dikt som flaskepost som driver ute på havet, for å bli plukket opp av en tilfeldig leser. For den ene leseren oppleves henvendelsen som mer forpliktende: Hva vil dette diktet meg? Jeg tror diktet inviterer til fordomsfri assosiasjonslek, et skritt tilbake. Og jeg tror gode dikt kan gi mer langvarige inntrykk enn en god avisartikkel, sier debutanten.