Lykken er relevans

«Tid», «Folk», «Identitet», «Grenser». Sist ut var Festspillene i Bergen med «Tro og tvil» som årets tema. Men slike temaord for kulturfestivalene har ikke vært der siden tidenes morgen. Tvert imot er det et ganske nytt fenomen, skal vi tro kunsthistorikere.

Så hva forteller det at festspill og festivaler over hele Norge samler kunsten under en tematisk paraply og innfører debatter med utgangspunkt i temaordene?

– Det virker som de ikke helt stoler på at selve begrepet om festivalen er nok til å lokke folk, sier retorikkforsker og professor i sakprosa ved Universitetet i Oslo, Johan Tønnesson. Han har jobbet særlig med kulturpolitikk, og mener at utbredelsen av temaord vitner om at festivalene mangler tillit til at selve festivalnavnet er en sterk nok merkevare.

– Dermed lager de noen samlende titler som kan gi folk en tilleggsforestilling, som kan forsikre dem om at her blir de kloke og får oppleve noe som er viktig i tiden.

Uttrykk

Festspillene i Bergen introduserte egne temaord da Anders Beyer overtok som direktør.

– Det fungerer som en knagg vi kan henge programmet på slik at vi ser temaet fra mange vinkler, sa Beyer til Vårt Land tidligere denne uken.

Olavsfestdagene i Trondheim har hatt årlige tema siden 2011. Fjorårets overskrift var «Idol», i 2018 blir det «Kropp».

– For oss er det en måte å vise hvordan ulike kunstuttrykk og sjangre kan bindes sammen, sier festivaldirektør Petter Myhr.

Han mener grepet kan være viktig for å samle ulike deler av kulturlivet:

– Jeg har inntrykk av at tidligere kunne man si at tradisjonell kirkemusikk var for den menigheten, jazz for jazzmenigheten og rock for rockemenigheten. Vi ønsker å utfordre alle disse menighetene og vise at de er likeverdige, sier Myhr.

LES MER: Festspill i tro og tvil

Frihet

Men Festspillene i Nord-Norge går nå motsatt vei. De hadde årlige tema, men gikk bort fra det da Maria Utsi overtok direktørstolen i 2015.

– Jeg mener slike fastsatte tema virker begrensende for vår tenkning rundt helheten av kunstuttrykk og for den kunstneriske friheten, sier hun.

Utsi forteller at festivalen, som har et særlig blikk på arktisk kunst- og kulturliv, hvert år har klare visjoner og holdepunkter å jobbe etter internt. Men det er ikke noe som formidles utad.

– Vi vil ikke pådytte publikum og kunstnere noe.

– Du tror ikke det er enklere for publikum når det finnes et tema?

– Absolutt ikke. Jeg tror snarere det kan styre oppfatningen av kunsten for mye. Når jeg selv ser kunst, setter jeg pris på å få tolke programmet på egne premisser.

LES MER: Ble først fornærmet av temavalg

Vekst

Fremveksten av temaene må knyttes til at det de siste tre tiårene har det skjedd en eksplosiv vekst i antallet festivaler i hele Europa. Det mener retorikkprofessor Tønnessen.

– Før var festivalen eller festspillet en stor begivenhet som folk ville samles rundt uansett. Når det blir stor konkurranse om publikum og artister, må man finne på noe som skjerper profilen og identiteten. Man velger da et ord som kan særprege den enkelte festival, men som heller ikke er så smalt at det blir for fjernt for folk.

Tønnesson peker på dilemmaet med temaord, som både kan være til hjelp for publikum og samtidig komme i veien for kunstopplevelsen.

– Det er det samme dilemmaet man møter i billedkunsten når det gjelder enkeltverker. Når man begynner å ta i bruk det sterke verbalspråket kan opplevelsen av verket styres i en slik retning at sider ved verket kan gå tapt. På den annen side kan en tittel også være til hjelp for publikum.

– Velger publikum festival ut fra et temaord?

– Jeg regner med at arrangørene i hvert fall mener at dette har effekt i økt oppslutning, sier Tønnesson.

LES OGSÅ: Arktiske ambisjoner

Perspektiv

Det finnes en egen nettverksforening som mange norske kulturinstitusjoner er medlem av, Norsk Publikumsutvikling (NPU). De prøver å fremskaffe kunnskap om ulike publikumsgrupper på vegne av kulturlivet. En av forutsetningene i undersøkelsene deres, er nettopp at det finnes en stor del mennesker som ikke velger et kulturarrangement utelukkende på grunn av et kunstuttrykk.

I undersøkelsene kalles denne gruppen for «perspektiv». Dette er folk som går på et kulturarrangement fordi det reflekterer et tema som interesserer dem. «Tro og tvil» er et godt eksempel på et tema som kan appellere til en betydelig gruppe mennesker.

Ingrid Handeland, direktør i NPU, mener emneknagger handler om å skape interesse – enten det brukes bevisst som et kuratorisk prinsipp, eller blir en merkelapp man klistrer på i etterkant:

– Det er det klassiske ved all kommunikasjon, at du tilpasser deg den offentligheten du er del av. Du linker det du holder på med til et tema som allerede har interesse, sier hun.

– Kan det også være uttrykk for at en festivalarrangør ikke stoler nok på kunstens eget språk?

– Nei. Det handler ikke om at man ikke stoler på kunsten, men om å gjøre den tilgjengelig. Slik at de som ikke kjenner den, kan bli kjent med den.

LES OGSÅ: Strippes for kontroversielle ytringer

Aktuelt

I 2016 begynte foreningen også å måle «samfunnsaktuelle debatter, foredrag og kulturarrangementer» som en egen kulturform.

At ordskifter ble tatt inn i undersøkelsen, var litt tilfeldig. Det skyldes at Litteraturhuset i Bergen skulle med i en undersøkelse om kulturlivet i Hordaland.

Og her dukket det opp et bemerkelsesverdig funn. Debattene var, ifølge respondentene den tredje mest populære kulturformen, nest etter konserter og teater. Det var dessuten den nest mest populære blant studentene.

– Hvorfor har vi begynt å se på dette som kulturform?

– Vi fikk jo en kulturutredning i 2014 som lanserte nyordet «ytringskultur». Og det er det samme vi ser i denne undersøkelsen. Det har foregått en demokratisering av offentlighet, vi har fått en ny type debattkultur på nett, og vi ser en tørst etter å delta i en offentlighet som også er helt fysisk – der du er i et rom sammen med andre, mener Handeland.

Tiltak

Opptattheten av publikumsutvikling er likevel ikke uomstridt. Begrepet er i seg selv en importvare fra det engelske Audience development. Det betegner ulike teknikker og tiltak som skal gi et større og bredere publikum, og kritikerne mener det illustrerer kulturinstitusjonenes knefall for markedstenkningen.

Internasjonalt har en av de krasseste røstene vært den britiske kulturforskeren og kommentatoren Tiffany Jenkins.

Hun mener opptattheten av «publikumsgrupper», og alt snakket om å gjøre kunsten «tilgjengelig» og «relevant», forteller en historie om at ledelsen ved de store kulturinstitusjonene har mistet troen på kjernen i sin egen virksomhet. Det viser «de foraktfulle fordommene til en elite som ikke lenger tror på kvalitetskultur, og som ikke lenger tror publikum er smarte nok til å kunne forholde seg til noe som er fundamentalt forskjellig fra deres egen hverdag», uttalte Jenkins i foredraget «Hva er problemet med publikumsutvikling» som hun holdt på et årsmøte i Norsk Teater- og Orkesterforening.

LES OGSÅ: Drømmer om festspillpott på statsbudsjettet

Dilemma

Festivalene befinner seg i kunstens klassiske dilemma. Skal de dyrke det som slagordsmessig kalles «kunst for kunstens egen skyld», eller skal de være mest opptatt av å vise relevans og nytte?

– Det siste er blitt langt viktigere de siste årene. Festivalene kjemper i dag for å legitimere at de har en samfunnsrelevans og oppfyller politiske målsettinger, sier Johan Tønnesson ved Universitetet i Oslo.

Og for å gjøre dette kan man for eksempel trekke inn andre kunstformer og skape debattmøter.

– Dette kan oppleves produktivt hvis man for eksempel i en musikkfestival lar andre kunstformer «snakke» med musikken. Men hvis man derimot begynner å lage små Arendalsuker, risikerer man at disse begivenhetene – som kanskje lar seg formidle lettere journalistisk – skyver det som skulle vært kjernen ut i kulissene.

Refleksjon

Olavsfestdagene har fått gode tilbakemeldinger på at de jobber tematisk, forteller festivalsjef Petter Myhr.

Det har hendt at artister har ønsket å delta, men at det de presenterer ikke passer akkurat det året. Da vil det kanskje passe året etter.

– Samtidig er det nesten ingenting som ikke passer inn under et tema som kropp. Målet vårt er å skape debatt og refleksjon rundt tema som angår alle mennesker, og som er interessant både i religiøs og ikke-religiøs sammenheng.

Han ser ingen motsetning mellom kunstnerisk frihet og det å ta utgangspunkt i et tema når man setter sammen program og bestiller verk.

– Dette er ingen tvangstrøye, men snarere en måte å formidle på, sier Myhr.

Det er ikke lenger nok bare å ha musikere som er superflinke til å spille. Kulturfeltet har skjønt at selve formidlingen er viktig, mener festivaldirektøren, som ikke kjøper argumentet om kunstens egenverdi rett opp og ned.

– Jeg tror mange gjemmer seg bak det, gjør det litt enkelt for seg selv. Kvalitet kan være så mye forskjellig. Det viktige er at kunsten beveger oss, også intellektuelt, sier Myhr.

Han har inntrykk av at publikum er bevisst på tematikken som tas opp, og at de legger merke til det gjennom foredragene og debattene festivalen arrangerer.

– Noen vil si at dette kan virke begrensende på publikum?

– Hvis det er begrensende å peke på en retning, så ja. Men all kunst peker jo på noe, og det er helt vanlig å kuratere både utstillinger og konserter, sier Myhr.

Tydelig

Festspilldirektøren i Harstad, Maria Utsi, tror på sin side at temaordene er på vei ut fra festivalprogrammene. De samfunnsaktuelle problemstillingene vil kunsten uansett fange opp selv, ifølge henne.

– Musikere og kunstnere ønsker å ta plass i sin egen samtid, bemerker hun, og viser til at bidragsyterne har hatt fellesnevnere uten at dette har vært bestemt på forhånd. De siste to årene har politiske tema som miljø, havet og flyktningkrisen stukket seg ut.

– Vi får høre at vi er tydeligere enn noen gang på hva vi er, hva vi står for og hva vi vil, sier hun.

Trend

Gerd-Elise Mørland, som er avdelingsdirektør for formidling ved Munchmuseet, er enig med Johan Tønnesson i at det er blitt viktigere å legitimere kunsten i en større samfunnsmessig sammenheng:

– Vi opplever i dag klare forventninger i de politiske føringene til at kunstinstitusjonene skal tilby noe som publikum synes er verdifullt, sier hun.

Samtidig mener hun tema-trenden har sammenheng med et nytt syn på kuratering som dukket opp på 1990-tallet.

– Man oppdaget for alvor potensialet i det å sammenstille objekter, at dette er en tydelig meningsproduserende handling, forklarer Mørland, som skrev sin master i kunsthistorie om «den nye kuratorrollen».

LES OGSÅ: Petter Dass-prisen til Myhr

Konsept

Dette var før en ren stillingstittel, en utdannet kunsthistoriker med ansvar for museenes samlinger og formidlingen av disse. Den nye kuratoren er derimot like gjerne en frilanser, en tydelig røst og en spesialist i det å gi kunsten og utstillingene en type helhetlig karakter og mening, eller som det oppsummeres i en stortingsmelding om visuell kunst:

«Kuratoren velger et overordnet tema eller konsept som så bestemmer utvalget av kunstnere.»

Det å velge et temaord for en stor utstilling eller festival er derfor et grep for å peke på en felles mening i den kunsten som vises, forklarer Mørland. Samtidig er det et grep for å nå frem i kampen om publikums oppmerksomhet:

– Man har i dag kort tid til å overbevise publikum om at noe vil være interessant å oppsøke.

– Er det virkelig et temaord som gjør at vi oppsøker noe?

– Det du kanskje egentlig spør om, er om dette blir en måte å redusere kunstens uttrykkskraft og kompleksitet på? Til det vil nok noen svare ja, andre nei. Jeg tenker at temaord kan være en måte å skape oppmerksomhet og vise relevans på. God kuratering betyr at man ikke dermed lukker igjen for andre forståelsesrammer.

Endring

Biennalene, altså de store internasjonale kunstutstillingene er lakmustesten, mener Mørland. Mange av disse begynte fra 1990-tallet av å innføre titler og tydelige vinklinger.

Men kanskje er trenden i ferd med å snu? For fire år siden droppet den prestisjetunge Berlinbiennalen å ha et bestemt tema. Også blant kunstnerne er det tegn til endring, bemerker Mørland:

– Det var jo kunstnerne selv som drev frem samplingkulturen, uttrykk som var satt sammen av funnede objekter og kulturelle elementer som ble satt sammen til nye kunstverk, i stedet for at de selv produserte råmaterialet. Men i dag kan vi se tegn til en dreining tilbake, der unge kunstnere er opptatt å jobbe med materialer og produsere noe fra bunnen av.

LES OGSÅ: Dukkeopprør på den røde løperen