Lyden av Paradis

Fra kommers til kunst: Fortellingen om Talk Talk en av de mest fascinerende i musikkhistorien.

I begynnelsen var det ­engelske bandet et veldig typisk band for sin tid: Debutalbumet The Party's Over (1982) og oppfølgeren It's My Life (1984) bestod av spretten­ synthpop, til forveksling likt band som Soft Cell og Duran Duran. Du kjenner dem kanskje best for tittelsporet «It's My Life», eller snarere No Doubts' cover av låta fra 2003.

Vårens farger

Det store gjennombruddet kom imidlertid med strålende The Colour of Spring (1986), som forente popteften ­deres med mer sofistikerte ­arrangementer. Albumet var en kritisk så vel som en kommersiell suksess, og ut av pengene som rulla inn oppstod fundamentet for deres viktigste og trolig beste utgivelse: Spirit of Eden, utgitt i september 1988.

Talk Talks påkostede klassiker låner elementer fra både jazz, blues, ambient og klassisk ­musikk. Bak ligger ­utallige årsverk med improvisasjon – innspilt i dunkle rom tonesatt av ­røkelse og stearinlys, noen ganger­ i stummende mørke. «Det var veldig, veldig psykedelisk. Man ble helt desorientert, ikke noe dagslys, ingen tidsforståelse», har tekniker Phill Brown sagt. Det forteller mye om ­musikken, som er like formløs som den er stemningsfull – som lyden av et band med en fot i vår verden og den andre i det hinsidige.

Trojansk hest

Ifølge Mark Hollis, som skrev låtene sammen med produsent Tim Friese-Greene,­ var den polerte synth­popen i starten av karrieren en slags trojansk hest for den langt mer esoteriske musikken som skulle komme. Hollis ble gradvis mer opptatt av akustiske instrumenter, og selv vrenggitaren var lagt på hylla innen han utga sitt eneste soloalbum i 1998. «Idealet bør være å lage musikk som eksisterer utenfor tidsramma, og jeg antar man har størst sjanse til å få det til om man bruker instrumenter som har eksistert i mange hundre år», sa han da.

Visjonen til Hollis kjennes ­likevel mest fullendt på Spirit of Eden, som kunne vært utgitt når som helst mellom 60-tallet og i morgen. Albumet har nemlig en voldsom tidløshet ved seg, og man kan tenke at den vil tåle århundrene like godt som Hieronymus Boschs maleri Lystenes hage (1490–1510) eller John Miltons episke dikt Paradise Lost. De mer overtroiske av oss liker ­gjerne å forklare sånt med at ­kunsten strekker seg etter noe større enn hva øyet kan se, og på Spirit of Eden er det nok av spirituelle ­motiver, både lyriske og lydlige.

Takket være ekstatisk orgelspill og bibelske strofer som «Summer bled of Eden/ Easter’s heir uncrowns/ Another destiny lies leeched/ Upon the ground», er det flere som trodde Talk Talk var blitt nyfrelste evangelister. Hollis har avkreftet dette, og anser snarere albumet som ­humanistisk – bygd ut av troen på at god musikk kan gjøre oss til bedre mennesker.

Påkaller ånden

Spirit of Eden var en kommersiell katastrofe, og enkelte kritikere mente at de fremstod som selvhøytidelige sjarlataner. Det er nemlig ikke et enkelt album å lytte til. Fredfulle lydlandskaper brytes ­gjerne opp med flerrende gitarspill, og det kan ta noen runder før de ­impresjonistiske melodiene åpenbarer seg. Man vender imidlertid tilbake for de ­mange øyeblikkene med blendende skjønnhet: gitaren midtveis uti «Eden» som kjennes som sola som stiger opp av horisonten, det vektløse barnekoret på «I ­Believe in You» som omringer Hollis mens han kaller på ånden.

Talk Talk kom til å ­utforske ­dette særegne lydbildet ­ytterligere på deres femte og ­siste ­album, Laughing Stock (1991). Om tonen er håpefull på jubilanten, er den langt mer apokalyptisk på oppfølgeren. Det speiles også i omslagene: Det asurblå havet har tørket inn, og fruktene som hang på livets tre har falt ned. Løpet er kanskje kjørt for menneskeheten, men Spirit of Eden viser at det er verdt å forsøke å gjøre en forskjell.