– Lyd er ekstremt materielt

– Et «sensordrevet instrument» kalles det. Hva er det, Gunhild Mathea Olaussen?

– Det kan være mye forskjellig. For vår del har det handlet om å slippe inn menneskene som en faktor som strukturer lyden som spilles av. To kamera filmer rommets grunnplan, hvor mange som er der, og hvor lenge de er der. Og alt ettersom settes det i gang en rad av tilfeldigheter, det trigges en musikalsk struktur. Vi gjør også hele tiden opptak av lyden, slik at menneskene som har vært i rommet før blir værende som en klang. Som betrakter setter du dermed spor av deg fremover i tid. Dette er noe som ikke er komponert på forhånd, men som favner tiden fremover og bakover, og der kroppene til betrakterne tas med i arbeidet. Det finnes masse interaktive verk der du kan forstå hva som skjer, og bruke det aktivt. Men i vårt arbeid er det mer subtilt. Instrumentet responderer på det som skjer i rommet, men det er ikke mulig å dekode, det går ikke an å komme inn og «spille på» en søyle.

LES OGSÅ: Mandolinen ga nye jazzideer

– Du sier at du har ønsket å utslette den dramaturgiske kurven. Hva legger du i det?

– Dette er ut fra et ønske om at opplevelsen skal være individuell: At du ikke skal gå inn og få servert en kurve med en naturlig start og slutt og høydepunkt underveis, men at verket er en tilstand du kan gå ut og inn av. For folk har jo veldig individuell tid, og folk har også en individuell rytme i det å lytte. Vi har ønsket å ta det på alvor, slippe inn denne muligheten i verket, og fasilitere det fleksible og selvbestemte. Det er lov å reise seg og gå ut.

– Vi tenker lett at lyd trenger en klar start og slutt for å være et kunstverk...

– Det handler om hvilken disiplin jeg kommer fra. Jeg er scenograf, og har alltid jobbet med musikk parallelt. Jeg har jobbet mye med rom, og vært opptatt av hvordan et rom kan åpne opp, bli et mulighetsrom for tranformasjon: Slik at du ikke vet hvor du skal når du kommer inn, men at du skal kunne oppleve følelsen av muligheten for transformasjon og endring. Siden jeg jobber kryssdisiplinært, har jeg også lyst til å bygge broer mellom de ulike kategoriene: Hva er materiale? Hva er lyd? Hva er luft? Hva er kropp? Jeg har ønsket å viske ut grensene, la dette flyte over i hverandre.

– Er lyd noe immaterielt?

– Jeg synes det er ekstremt materielt. For meg er lyd veldig fysisk. Hvis jeg sitter og hører på en symfoni er det en enormt fysisk opplevelse. Synestesi (miksing av sansene, red. anm.) er jo ikke så veldig kartlagt, men det er en del vi kan enes om: Vi snakker for eksempel om høy pitsj som «lyse» toner, fordi det forbindes med lyse farger. Og det at bassen dirrer i mellomgulvet er noe mange omfavner, og som i popmusikken brukes aktivt. Jeg har ønsket å «oversette» dette til det fysiske arbeidet med et kunstverk. Jeg ville bruke materialene – også materialer som er «irrasjonelle» – og gi dem et sted der de kan endre seg utenfor kontroll.

– Da du satte i gang var materialene det primære, ikke det visuelt estetiske?

– Hovedfokuset var ønsket om å jobbe fysisk med materialer på en måte som stimulerte den fysiske opplevelsen av lyd. Da ble det rett og slett utforsking av materialer og søken etter hvilke materialer som kunne gi meg mulighet til å jobbe musikalsk, som ble det primære. Først hadde jeg laget meg et sett regler, blant annet for helt å komme unna det visuelle. Men på et tidspunkt kjente jeg at nå var det på tide å ta det visuelle inn igjen. Det var et godt sted å komme til, så ble det ikke bare ingeniørarbeid.

---

Åndsverkstedet

• Vi spør ­aktuelle musikere og ­komponister hvordan og hvorfor ­musikken oppstår.
• I dag: Gunhild Mathea ­Olaussen.
• Norsk lydkunstner og ­scenograf.
• Aktuell med Resonans. I ­helgen kunne verket oppleves ved Henie Onstad-senteret, ­Høvikodden, som del av årets Ultimafestival.

---