Kultur

- Luther hadde innbitt tro på sin sak

– Galileo Galilei og Martin Luther hadde ­begge en innbitt tro på seg selv og sin sak. De ­kombinerte ­skylapper med en sterk vilje, sier Atle Næss som har ­skrevet biografier om begge to.

Galileo Galilei (1564-1642) ­lærte oss å stole på egne øyne, og ikke blindt følge kirkens dekreter. Martin Luther (1483-1546), ­lærte folk å tro på Bibelens ord og forakte paven som selveste antikrist. Mens Galileo ble tvunget til å trekke tilbake sin «vranglære», fikk paven aldri has på Luther.

###

Når Atle Næss nå har skrevet biografien om reformasjonens far, har han mer enn andre biografer lagt vekt på den aldrende og brysomme Luther.

Les også: Protestanter tror sterkere

– Da er det meste av hans verk gjort, og den sene Luther er ikke veldig behaglig å skrive om. Det er i disse årene reformasjonen brer seg og de lutherske ­kirkene blir dannet. Han får en veldig innflytelse, og her i Norge blir reformasjonen som ingen har bedt om, tredd ned over hodene på oss fra kongen, sier Næss.

Menneskeforakt

Luther la ikke fingrene i mellom, og det gjør heller ikke biografen. Tre år før sin død skriver Luther hatske skrifter om jødene.

Les også: Luthereffekten - 500 år med protestantisme

– Ikke bare er det vanskelig å forstå, det er også leit og ubehagelig å nærme seg. I sin omtale av jødene går han fra å i 1520-årene være positiv, til å ende med de fryktelige skriftene tre år før sin død. Han går ikke inn for drap av jøder, men han skisserer veien like inn i det som blir arbeidsleirer i moderne tid. Nynazister bruker Luther-sitater i dag som det dessverre ikke er nødvendig å fikse på. Dette er også en del av Luthers virkningshistorie, selv om det er en liten del, sier Næss.

Opprøreren

En utfordring har det også vært å forstå en tid hvor troen og det hinsidige var så sammenvevd med den daglige eksistensen.

– Det er vanskelig å skjønne at man helt ned i detaljer, som for eksempel i oppfattelsen av nattverden, kan føle at dette virkelig dreier seg om liv og død, sier Næss.

Les også: Historien om den katolske Luther

En opprører som finner tilfredsstillelse i å tale ­autoritetene midt imot, er imidlertid en figur mange vil kunne identifisere seg med.

– Kanskje er det Luthers selvframstilling som gjør at vi får den sterke følelsen av et brudd og at det er noe radikalt nytt som bryter fram. Nye Luther-forskere legger imidlertid sterkere vekt på hans røtter i mystikken og en samtidig fromhet som han interesserte seg for, påpeker Næss.

Skriver godt

Forfatteren er fascinert av hvor godt ­Luther skriver når han iscenesetter vende­punkter i sitt liv på en dramatisk og anskuelig måte. Han forteller om lynnedslaget som stanset ham og fikk ham til å love å gå i kloster.

– Det er rimelig å anta at det er kulminasjonen på en lengre prosess. Også den brå oppfattelsen av Guds rettferdighet i det som kalles for tårnopplevelsen, er nok også en prosess som henger sammen med hans studier av mystikerne, mener Næss.

Les også: Bruken av Luther-salmer har falt

– Hans frodige bordtaler er kjent gjennom samtidige nedtegnelser. Hva forteller det oss?

– Det bunner nok i hans ­veldige autoritet. Talene stammer fra 1530- og 40-tallet, og da hadde det vokst fram en erkjennelse blant studenter og andre at hvert ord som kom fra ­Luthers munn var verdifullt. Han må åpenbart ha godtatt dette. Han så jo at de satt og tok notater. Som biografisk kilde er bordtalene tvilsomme og samtidig uunnværlige. Ingen andre kilder gir så levende bilder av mennesket Luther. De mest berømte sitatene kommer derfra.

Politisk spill. For å forstå hend­elsene har Næss måttet ­rekonstruere det politiske ­spillet. De tre årene fra 1517 er helt avgjørende for reformasjonens utbredelse. Næss viser til hva som skjedde drøye hundre år tidligere da pavekirken bannlyste reformatoren Jan Hus. Da viste Roma sin makt ved å få kjetteren brent på bål.

– Hundre år etter har ikke pave og keiser lenger den overordnede makt. De er spillere på linje med andre. Luther skulle vært sendt til Roma i 1518, men på grunn av dette maktspillet kan Fredrik den vise la det være. Han anerkjenner ikke ­pavens autoritet og vil skape større rom for egen maktutøvelse. Han holder avstand til pave og keiser. Det gjør at Luther får de tre ­viktige årene fram til 1520 hvor ­pavens ­maskineri har gått mer eller ­mindre i stå. Da går trykkepressen varm, tankene hans blir spredd og får slå rot. I en viss forstand taper pavestolen kampen i de tre årene, sier Næss.

Skylapper

– ­Reformasjonen framstilles som det nye og ­moderne. Likevel ser det ikke ut som Luther følger med på det nye som skjer?

– Nei, det er besynderlig. Jeg har ikke kunnet se en ­eneste ­referanse til for eksempel Amerika som ble oppdaget på ­denne tiden. En skulle tro at en intelligent og nysgjerrig person som ham var interessert i alt det nye som skjer. At han likevel er en portal til moderniteten handler om at han er en mann til rette tid med de rette utfordringene. Hans anliggende er menneskenes frelse. Likevel ble han en nøkkelfigur. Historikere vurderer det som en grunnpilar for det moderne ­Europa at vi får fire ­kirker – den lutherske, den reformerte, den anglikanske og den katolske – i stedet for den ene monolittiske romerske. Han er en middelaldermunk, men en som innvarsler den nye tid ved å stå på at det enkelte menneskets tolkning og mening er viktigere enn pavens makt. Der innvarsler han det moderne, selv om han ikke er moderne på noe annet vis, sier Næss.

– Du har skrevet bøker om Caravaggio, Leonardo Da ­Vinci, Galileo Galilei og Tyco Brahe 
– hva har disse store personlighetene felles med Luther?

– Luther har noen av de ­samme egenskapene – viljen til å gjennomføre uten å ta altfor mange sidehensyn, energien og hensynsløsheten. Det er vel slike folk som får utrettet noe. De er nødvendigvis ikke de mest behagelige å omgås. Jeg kjenner det igjen hos Galileo for eksempel; en innbitt tro på seg selv og sin sak, litt skylapper og en sterk vilje.

Frodig fyr

Næss beskriver Luthers utvikling mot «det forstokkede». Ikke bare jødene, men også anabaptistene – gjendøperne – får gjennomgå.

– Året før i 1516 ble den ­tyske renhetsloven for ølbrygging vedtatt.

– Ja, det er sant. Det står jo på alle ølflasker i Tyskland. Kan du konstruere en indre sammenheng?

– Kanskje ikke, men det kan vel bringe oss inn på hans livsglede?

– Det er uvanlig å kalle ham et renessansemenneske, men han er frodig, allsidig, lærd og dyrker musikk. Han er livsglad helt fram til de siste årene da apokalyptiske stemninger overtar.

Les også: «KrF har forlatt Luther»

– Hva slår deg som ­utfordrende med tanke på dagens kirke­virkelighet?

– Ureflektert har jeg med mitt lutherske utgangspunkt tenkt at han hadde rett og romerkirken feil. Jeg ser nå at hans språkbruk lagde dypere sår og kløfter enn det som hadde vært nødvendig. Det går ikke lenge før han utnevner paven til antikrist. Da blir det litt vanskelig å snakke sammen.

Den vise

Næss viser til fagfolks oppfatning at ­reformene i 
pavekirken uansett ville ha tvunget seg fram uansett. Noen vil også hevde at Luther ­gjorde ­frontene så steile at slike ­reformer ble forsinket.

Blant mange interessante 
skikkelser i Luthers nærhet 
nevner han kurfyrsten Fredrik III, gjerne kalt «den vise».

– Uten å binde seg til ­Luthers lære holder han en diskret, men myndig hånd over teologi­professoren. Han var åpenbart religiøst interessert, og ­levde med en ­elskerinne han fikk ­flere barn med. Han er en ­gåtefull ­person som det er for lite stoff om til å skrive en roman om. Jeg vil si han er den viktigste 
personen for reformasjonen 
bortsett fra Luther selv, rett og slett fordi han beskytter ham. 
Dersom han hadde latt Luther ­sende til Roma, ville han blitt 
brent. Hvorfor gjør Fredrik den vise dette? Han måtte vel ha en sympati for den uregjerlige 
professoren? antyder Næss.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur