Lukten av nardus

Før IS ødela den gamle «palmebyen» i 2015/2016, var Palmyra et av de største og best bevarte kulturminnene fra antikken, ikke bare i Syria, men i hele verden. Etter kampene mellom Den islamske stat (IS) og de syriske regjeringsstyrkene, var ruinbyen blitt til virkelig ruiner.

En snarveg

Kong Salomo kalte byen Tadmor - i en av Krønikebøkene fortelles det at « ... så bygde Kong Salomo opp Tadmor i ødemarken», etter hvert Palmyra, et av den antikke verdens viktigste vegkryss. Salomo trengte en by for å beskytte riket mot nord. Men kanskje viktigere, byen ble et kjærkomment ledd i rekken av karavanebyer mellom øst og vest. Den var mer enn en «by», den ble et sentrum for alt som skulle fraktes, byttes og selges – silke, krydder, røkelse og bomull ble byttet mot romersk vin, glass, gull og sølv. Den lå der den burde ligge - for ved å ta en snarveg gjennom ørkenen, kunne handelsmennene slippe unna skatt. Mennesket fornekter seg ikke og er det samme til alle tider: Minst mulig skatt!

Bygge rive bygge

Et av menneskehetens påfallende egenskaper er å bygge opp og rive ned, for å bygge opp igjen - og så rive ned. Palmyra har vært igjennom alle faser, gang på gang og under alle slags herredømmer. Nå på etterjulsvinteren dokumenterer Ny Carlsberg Glyptotek i København livslinjen i denne historien - en sober, talende «fortelling» om Palmyras vekst og fall, fra to tusen år før Kristus til to tusen etter. Sansene stimuleres mellom kunnskap og skjønnhet, alvor og uvitenhet, «ruvende» lukter og en usedvanlig, tander ro – byster, portretter fra gravmæler, gravmæler og modeller av byen, grusen og sanden iberegnet. En velsignet utstilling som legger trykket på «utstilling», ikke preik og sinnets og tankens «overbelastning» - sammenhengene og dybden i det du ser, finner du derimot i en rikdom av en bok, som følger utstillingen.

Kostelig salve

Og det dufter, her - det var hit jeg skulle for å kjenne lukten av nardus, den «fysiske» lukten av nardus, som blant andre krydder ligger til fri avlukting i små kolber. Johannes forteller om Maria, som «tok et pund ekte, såre kostelig nardussalve og salvet Jesu føtter, og tørket hans føtter med sitt hår; og huset blev fylt av salvens duft.» Jeg har lest det noen ganger, visst har jeg. Men som et pirrende, merkelig mystisk ord. Salomo sang også om den: «Du skyter op som en lysthave av granatepletrær med sin kostelige frukt, som cyperbusker og narder, nardus og safran, kalmus og kanel med alle slags viraktrær, myrra og aloetrær og alle de beste velluktende urter. En kilde i havene er du, en brønn med levende vann og strømmer fra Libanon.» På veg gjennom Palmyra.

Gravenes stillhet

Det er en stille utstilling, veldig «stille» – gravrelieffene og bystene med øyne innstilt på «uendelig» - de ser inn i en annen verden. All denne skjønnheten i forbindelse med død, tenker jeg – sånn sett en trist og riktig oppløftende opplevelse på samme tid. Da den franske maleren Louis-Francois Cassas kom til Palmyra (1785) for å dokumentere byen og særlig gravmonumentene, skrev han: «Jeg ble tatt av de sterke, religiøse fornemmelsene, som bare ble større jo mer jeg nærmet meg.» Jeg skjønner det, selv uten å ha vært der – skjønt en utstilling er også et «sted».

LES OGSÅ: Minner fra Syrias tapte kultur

Rike frister de rike

Palmyrerne var rike, de hadde råd til alt dette – de hadde en sans for det vakre og funksjonelt estetiske, det ser vi, det fornemmer vi, og det vet vi. Men rikdom frister andre rike, og da går det som det går (nesten) alltid i historien – de rikeste reiser seg mot de rike. Romerne kom og rev ned byen på 200-tallet, 100 år senere var den de kristnes by og et bispesete med flere kirker – før den ble muslimsk, naturlig nok, geografien tatt i betraktning. Palmyra ble gang på gang sugd inn i virkningene av menneskehetens mest banale og primitive egenskaper, lysten på krig. Denne utstillingen reiser seg opp av asken.

Bygge opp igjen?

En morgen, den 23. august 2015 kunne Syrias sjef for landets fortidsminner, fortelle at IS hadde lagt mengder av sprengstoff i det berømte Baal Shamin-tempelet (bygget 32 e.Kr)) for guden Bel i Palmyra. En 1135 meter lang søylegate med 150 oppreiste søyler hadde preget byen, og et monumentalt markedsanlegg, et teater og flere nekropoler med rester av tårn og underjordiske anlegg der det blant annet er funnet kinesisk silke. Så hva nå? – bygge opp igjen og gjøre Palmyra til det den var, eller la ruiner være ruiner, som forteller den sanne historien: Det var slik det gikk! Og så skal vi – tross alle motsigelser og beskyldninger om ran og tyveri – være glad for at en del av skattene, ikke minst en del av de over 3 000 bystene i byen, er bevart i museer rundt omkring i verden. Blant annet i København, som har en anselig samling, som er grunnstammen i utstillingen.

LES OGSÅ: Barbariske bildestormere

Men hva med?

Vi vemmes av romere, IS og andre, som kan finne på å «begrave» skatter på denne måten – beviser på at en nasjons hukommelse og skjønnhet er truende, det må destrueres. Inegn sammenligning, men likevel: Hva med Dresden i 1949, 100 000 døde i et massivt angrep fra oss, allierte – i samme sluket gikk en av verdensarvens vakreste barokkbyer, kanskje den vakreste, opp i flammer og ruiner. Underbevisstheten, vil vi si i dag, visste at tar vi identiteten fra folk, i tillegg til liv, har vi vunnet. Dresden blir, og ble, kalt Nordens Firenze. Den er bygget opp igjen, stein for stein og etter tegninger som fantes. Men Dresden var en levende by, en forlatt ørkenby er noe annet. Min spinkle stemme går for å la Palmyra ligge der, som en århundrenes hukommelse om menneskeverk på godt og vondt og som næring for alskens fantasibilder, noe er tross alt igjen.

Forsiktig

Det er verd å ta med seg, når vi stillfarende og forsiktig beveger oss gjennom utstillingen Veien til Palmyra i Ny Carlsberg Glyptotek.