Kultur

Loser oss gjennom et oppskrytt paradis

Paradiset er oppskrytt, skal vi tro Bjørn Eidsvåg. – Smerten og sorgen mangler. Det er menneskelig å leve med de følelsene også.

På sitt 28. album går Bjørn Eidsvåg tilbake til begynnelsen – til syndefallet og utdrivelsen av Edens hage. Han sier det er en fortelling som har levd med ham helt siden hans egen begynnelse, så å si.

– Det har vært en fortelling som har satt en retning for hele min måte å tenke tro og tilhørighet på. Den ble brukt til å forklare hvorfor vi trengte Jesus, og fortalte liksom hvordan Eva og Adams feilgrep gjorde at vi ble skyldige, sier 66-åringen.

The Rise and Fall of Adam and Eve

I den personlige boken Tro og trass, som etter utgivelsen i fjor høst utløste en debatt i avisen du leser, forteller Eidsvåg blant annet om oppveksten på bedehuset Betel. Han forteller at han som ung ble lært opp til at disse fortellingene skulle forstås bokstavelig.

– Da Darwin og utviklingslæren etter hvert skylte innover meg, skjønte jeg at dette neppe var noen sann fortelling, men at det måtte være et bilde på noe.

Men det var ikke før arbeidet med sceneforestillingen Etterlyst: Jesus, nevnte Tro og trass og nå hans tjueåttende album, at han virkelig har gått inn i dette. Eidsvåg trekker spesielt frem én bok, The Rise and Fall of Adam and Eve av den amerikanske litteraturviteren Stephen Greenblatt, som han mener til fulle viser hvor sentral skapelsesberetningen står i kulturen.

– Det har vært utrolig befriende å få bekrefte det jeg har alltid har tenkt og trodd. For meg er dette en fortelling om å bli voksen, å lære seg å stå på egen ben og å bli kvitt forestillingen om at vi skal oppnå et paradis. Den kan hjelpe oss til å leve med en tilværelse som av og til nærmer seg paradisiske følelser, men som er et hverdagsliv.

LES OGSÅ: Bjørn Eidsvåg er nå over i en tredje fase, den kulturkristne, skriver redaktør Arne Borge i sin anmeldelse av «Tapt paradis»

Trenger smerten

Og paradiset er altså oppskrytt, skal vi tro vestlandstrubaduren. I låten «Tapt paradis» åpner kjerubene porten og hans lyriske jeg inviteres inn i det himmelske. Her oser det av lykke og idyll, alle er milde og gode. «Alt var i balanse, men alt var óg litt trist», synger han.

– Jeg finner vel ut at det er pustberøvende vakkert og nydelig, men det er ingen smerte eller sorg. Alle er uskyldige, ingen ville dyr er ville. Paradiset er for godt til å være sant.

– Hva mangler?

– Friksjon. Smerten og sorgen og nysgjerrigheten mangler. Det er menneskelig å leve med sorg og smerte. Så lenge den ikke er drepende, er det til å vokse på. Det gir innsikt og større medmenneskelighet.

– «Jeg vil kjenne velbehag, det er ikke godt å ha det vondt», synger du i «Alt for lite nåde». Men i paradiset er det altså for mye velbehag?

– Epikureerne var opptatt av velbehag. Deres motstandere mente de var hedonister, og at det handlet om lyst, sex, mat og drikke. Men sånn var det ikke. I The Swerve viser Greenblatt oss at samvittighet også var en del av deres velbehag. Du kjenner ikke velbehag om det ikke er godhet rundt deg.

– Sånn som i paradiset?

– Men der er velbehaget substansløst. De vet ikke hva velbehag er, for de vet ikke om noe annet.

Eidsvåg mener en betydelig del av å kjenne på dette velbehaget, handler om opphøret av sorg eller smerte. At du ikke kjenner et reelt velbehag om du ikke har kjent på de mørke følelsene.

– Jeg setter mer pris på lyset fordi jeg kjenner den andre siden.

Farlige tolkninger

«Jeg kjøpte en måte å tenke på, som virker ganske merkelig nå», synger Eidsvåg i «Da mytene ble lære». Han mener at dersom skapelsesmyten ikke forstås som nettopp en myte, er det en tragisk fortelling om en nådeløs Gud som forbyr mennesket innsikt.

– Med min lavkirkelige bakgrunn ble jeg lært opp til at dette skulle forstås bokstavelig. Vi har sett hvor stor skade det kan gjøre hvis du insisterer på en bokstavtro forståelse av religiøse tekster.

– Hvor stor?

– Islamisme er et eksempel på det, og det samme har skjedd i kristendommen opp gjennom historien. Men også i dag, se bare på debatter om kvinneprester eller kvinners innflytelse i misjonsorganisasjonene, der bokstaven brukes til å undertrykke, til å holde noen utenfor og nede. Det er skadelig.

Billie Eilish-entusiast

At det i det hele tatt har blitt et album, var langt ifra sikkert. Eidsvåg var lenge i tvil om det var noen vits, forteller han. Det er syv år siden hans forrige soloalbum, og det har skjedd ting siden sist.

– Det har vært en dramatisk kuvending i bransjen. Mange mener det er for mye å forvente at folk har de 45 minuttene til å høre et helt album. Og det er det kanskje. Strømmetjenestene innbyr jo primært til enkeltlåter.

Men Eidsvåg stod på sitt. Han mener han ikke er i stand til å skreddersy hitlåter slik dagens popartister holder på med, og satte særlig denne gangen stor pris på å skrive sanger om samme tema fra ulike innfallsvinkler.

– Jeg insisterer på min egen måte å gjøre det på. Det vanlige nå er å lage ting digitalt, men som en godt moden mann har jeg hatt stor glede av at vi fysisk har spilt inn alt.

Han understreker at dette på ingen måte er noen protest mot det moderne – «Billie Eilish er noe av det tøffeste nye som har kommet» – men tror like fullt at det har en verdi i seg selv.

– Vi ser hverandre i øynene, teller til tre og begynner å spille.

LES OGSÅ:

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur