Livssorg ble inspirasjonskilde

Kvinnen som har jobbet som journalist og redaktør siden 1995, og i elleve år var filmjournalist i TV 2, fikk i 2005 Amandaprisen for dokumentarfilmen Evig din, som handlet om hennes ungarske familie, og farfarens mystiske forsvinnig. Nå følger hun opp med boka Fortielser – min jødiske familiehistorie. Det er en jødisk historie, men den handler også om hvordan traumer og sorg kan gå i arv på andre måter.

– Jeg har båret på en livssorg som jeg ikke var i stand til å adressere før jeg var godt voksen. Da jeg skjønte at min sorg stammet fra andre familiemedlemmer, var det aldri aktuelt å klandre foreldrene mine for det de ikke fortalte meg. Jeg er ikke noe offer, men jeg har en historie å fortelle som jeg tror kan bety noe for andre som har følt savn og sorg i livet, sier 46-åringen.

LES MER: Nå skal ondskapen vises

Aldri mobbet

Monica Csango ser ingen tegn på at antisemittismen er på retur, verken i Norge eller andre steder i Vesten.

– Paradokset er at jødehatet eksisterer selv der det ikke finnes jøder. Jeg pleier å si at hat er beslektet: Flyktninger fra Syria blir møtt med fordommer og forfølgelse, slik jøder, romfolk og andre utsatte grupper fremdeles blir det. Jeg opplever at islamofobi og antisemittisme er kusine og fetter.

Csango legger ikke skjul på at hun gjennom mange år som nyhetsjournalist og samfunnsdebattant, har brukt sin egen familiehistorie som inspirasjonskilde.

– Har du selv blitt mobbet ­eller trakassert fordi du er jøde?

– Nei, aldri. Offentligheten har beskyttet meg.

LES MER: Knuser jøde-myter skapt av skolen

Traumatisert

Farfaren hennes ble i 1942 tvunget til den ukrainske fronten, ikke for å kjempe mot de allierte styrkene, slik han var blitt fortalt, men for å bli satt i tvangsarbeid sammen med titusener av andre ungarske jøder. Da hun spurte faren sin hvorfor han ikke hadde lett etter sin far, svarte han datteren at det ikke var sikkert at det var han som skulle lete etter ­faren.

– Historien om farfar lå så til de grader i ryggmargen til ­faren min, at det gjorde det vanskelig for ham å snakke om det. ­Generasjoner med jøder før meg har vært så traumatisert av egne grusomme opplevelser, at de ikke har våget å fortelle dem videre. Og det kan jeg godt forstå.

Monica Csango tror man er prisgitt de omstendighetene man befinner seg i, og den tiden man lever i.

– Jeg kunne ikke skrevet denne boka da jeg var 20 år, jeg trengte mer tid på å bearbeide innholdet.

LES MER: Trump får skylden for bølge av jødehat

Forbereder barna

I går uttalte­ stipendiat Kjersti Lersbryggen Mørk ved Norsk barnebokinstitutt til Vårt Land at det har vært en dreining både i hvordan vi ser på hva et barn er, og på hva litteratur er. Hun hevdet også at barn i dag er flinkere til å identifisere seg enn å distansere seg.

– Det må være lov å utfordre barna litt. Jeg har en god stund snakket åpent med min ti og et halvt år gamle sønn om den spesielle familiebakgrunnen vår. Første gang jeg tok det opp, og syntes det var litt vanskelig å finne en passende inngang, sa han: «Prøv, da!». Og det gjorde jeg, med hell. Jo lenger man 
maskerer et mørke, jo verre blir det.

Monica Csango er enig med Lersbryggen Mørk i at nye barne­bøker som viser fram ondskapen, kan ruste barna til å møte verden.

– I dag er sønnen min på flere områder allerede blitt klokere enn sin mor. Jeg tror en åpenhet rundt slike spørsmål kan spare både barna og samfunnet vårt for millioner av kroner i psykologutgifter. Jeg tror også voksne vil ha nytte av å bli fortalt de samme historiene, men kanskje på en annen måte enn de er vant til.

LES MER: Er det greit å ta selfie på et Holocaust-minnesmerke?

DeIe historier

I boka har hun lagt vekt på å skrive lett, og i en moderne kontekst, om et tungt tema.

– Jeg gjør det gjennom min historie. Som i filmen jeg lagde om samme tema, har jeg lagt igjen mye av meg selv og mitt eget følelsesliv i fortellingen.

– Er det vanskelig å lage god litteratur og kunst av en vanskelig fortid?

– Det kan det være, og man skal ikke nødvendigvis gjøre det heller. Samtidig er noen byrder så store at de ikke bør bæres alene. Det kan skje i møte med venner og fagpersoner, men jeg har også tro på å gjøre det ved å dele en historie slik jeg nå gjør det i bokform.

LES MER: Bilder som splitter Israel

Går inn

I gårsdagens Vårt Land skrev forfatteren Bjørn Sortland i et essay at selv gode og Oscar-tunge filmer som Schindlers liste og Anne Franks dagbok, står i fare for å framstå daterte. Han spør seg om historien om jødenes historie i dag virkelig går inn? Eller kan Holocaust virke like fjernt som slaget ved Waterloo for noen?

– Når jeg holder foredrag om dette temaet for skoleelever, så går det inn, ja. Jeg opplevde det senest i møte med 1.700 elever på Sørlandet i februar. Unge mennesker, ja, ikke bare dem, vil ikke ha silikon, men ekte innhold. Det mest sette programmet på TV 2 i fjor, var det om Petter Uteligger. Empati er ikke noe man bare pynter seg med.