Kultur

Livsglede og tenarsinn

Helga Haugland Byfuglien fekk blikket for å hjelpe andre som tenåring i KFUK/KFUM-rørsla. Framleis drøymer ho om at dagens ungdommar skal få oppleva engasjementet frå 68-revolusjonen. Denne veka blei ho intervjua av Berit Aalborg i Min tro-serien til Vårt Land på Olavsfest.

– I 1967 stod eg i Bergen med heimelaga plakat kor det stod «God jul for Biafra». Det var amatørmessig, men viktig del av trusutviklinga og det å ha eit blikk for den andre.

Byfuglien er fast preses i Bispemøtet i Den norske kirke. I ungdomstida vanka ho i det kristne ungdomsarbeidet til Ten sing-grunnleggjar Kjell Grønner.

– Vi var gjerne over 100 på ungdomsmøta. Her fekk vi leiaroppgåver og vart utfordra til å tene andre. Dette var i 1967-68 og vi nærma oss den sosialetiske vekkinga. Dette var ei veldig viktig tid for meg.

Min tro på Olavsfest: Gudstru bak murane

Dagens ungdom

Byfuglien skulle ønskje at dagens ungdommar fekk oppleve ei like segnomsust tid.

– Eg har ein draum om at det skal komme noko av det same, men det er ei anna tid no. Det er utfordrande for kyrkja å forkynne til ungdom slik at dei tar med seg både begeistringa, spørsmåla og behovet for engasjement. Vi ser det framleis i nokre rørsler. KFUK-KFUM er framleis gode på dette, det same ser ein KRIK og Changemaker gjer mykje viktig arbeid.

Ungdomstida til Byfuglien bar ikkje berre preg av ungdomleg engasjement. Då ho var lita døydde faren brått av hjartestans.

– Det låg ein skugge over familien vår. Ved dei store anledningane var det alltid nokon som drog opp dette at det er ein som manglar. Det var heilt forferdeleg. Tårene kom og systrene mine sprang på dør då mor feira 50-årsdagen. Tapet og sorga låg der som del av vår familiehistorie. Samstundes var ikkje barndomen min fylt av sorg. Mor fylte rolla som både mor og far, og gav oss ikkje det bitre og depressive.

Min tro frå Olavsfest: Frå bedehusland til imamkyss i Aserbajdsjan

Livsglede og pietisme

– Korleis har familien prega trua di?

– Mor var ganske streng. Vi hadde mange rundar på om det var greitt å strikke på søndagen, for ikkje å snakke om då eg ville gå på skuledans, det likte ho ikkje. Så det var eit visst pietistisk drag over det. Samstundes hadde vi eit bilde av at far var ein livsglad person som song, spelte piano og fort vart midtpunkt i ei forsamling. Det har prega forståinga mi av kristendomen som livsglad og nær, på same tid som ein har utfordringa om å vere noko for andre.

Les mer om mer disse temaene:

Berit Aalborg

Berit Aalborg

David Sviland

David Sviland

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur