Livet i glasshus

Noen ideer er bedre på tegne­brettet enn som enebolig. Når vi bor bak vegger av glass, lever vi på utstilling. Men lever vi også mer ­moralske liv?

Geir Grung eksperimenterte seg fram til sitt glasshus på Jongskollen utenfor Sandvika. Det sto ferdig i 1963. Arkitekten tok ikke særlig hensyn til byggeforskriftene og huset måtte nesten bøte med livet. Grung uttalte til VG at han var villig til å få i fengsel for byggverket. Z
Geir Grung eksperimenterte seg fram til sitt glasshus på Jongskollen utenfor Sandvika. Det sto ferdig i 1963. Arkitekten tok ikke særlig hensyn til byggeforskriftene og huset måtte nesten bøte med livet. Grung uttalte til VG at han var villig til å få i fengsel for byggverket. Z
Passage du Bourg-l’Abbé i Paris (1828).
Passage du Bourg-l’Abbé i Paris (1828).
###
###
Publisert Sist oppdatert

I 1963 ble det bråk da arkitekt Geir Grung var klar for å flytte inn i sitt nybygde glasshus på Jongskollen utenfor Sandvika i Bærum. Ikke bare var det selve motsetningen til det norske husbankhuset. Det var også bygget helt uten kontakt med forskriftene. For arkitekten kan det hele ha vært et reklamestunt. Og skal du bo i glasshus, er det en fordel å ville stå utstilt.

I utstillingen «Det norske glasshuset» på Nasjonalmuseets avdeling for arkitektur, vises i disse dager fram et knippe ­eksempler på norske glasshus fra særlig 1950- og 1960-tallet tegnet av de norske modernistene Arne Korsmo, Ove Bang, Sverre Fehn, Håkon Mjelva, Geir Grung, og Wenche og Jens Selmer. Stål, betong og glass.

I dag er store glassflater i boliger heller regel enn unntak. ­Hyrer du en arkitekt, er det nærmest selvsagt at naturen eller nabo­laget skal inn i stuen. Samtidig blir rot og familieliv en brutalt ­realistisk scene når du skrur på lyset inne og det blir mørkt ute. Hva gjør det med oss, å bo i glasshus?

Subscribe for full access

Get instant access to all content

nasjonalmuseet kultur arkitektur
Powered by Labrador CMS