Litterær variant av «Hva feiler det deg?»

Ateisten Bjørn Stærk portretterer i sin bok om kristendommen, Å sette verden i brann (2016), Frelsesarmeen og Speideren som maskuline dreininger av et tankegods opprinnelig tuftet på fortrinnsvis feminine kvaliteter: «En kristen mann skulle være en ekte mann: fysisk aktiv, energisk. En leder, et atlet, en soldat». Selv om jeg aldri ble kristen, lærte Speideren meg en hel del om å være fysisk aktiv i naturen, og kanskje litt om hva det vil si å være mann også. Jeg hadde i alle fall lenge gleden av å tenke på meg selv som «alltid beredt», en positiv maskulin stoisisme, hadde jeg nær sagt, selv om foreldrene mine tvang meg til å slutte, etter at speiderlederen vår ble satt i fengsel på bakgrunn av anklager om seksuelle overgrep.

Lam i ansiktet

Bjørn Esben Almaas åpner sin roman Den gode vennen med en epigraf hentet fra nettopp Speiderboka: «Hjertet er vennskapets tegn som forteller: En speider er en god venn». Vi møter en navnløs gutt i sjette klasse, som bærer på noe vanskelig. Raskt forstår leseren at det er noe han «ikke orker å tenke på». Samtidig forsøker vår helt å finne sin plass i klassen, han vil gjerne gjøre seg til venns med de tøffeste gutta – ikke bare være pen, men også kul. Dessverre kommer dette som har skjedd hele tida i veien, og hovedpersonen isolerer seg, gjemmer seg på do eller skulker skolen. Parallelt arbeider voksenpersonene rundt ham iherdig for å få fram sannheten om hva som har hendt. Gutten oppfører seg jo så rart, han havner i slåsskamp, og ikke har han solgt noen av speiderkalenderne sine heller.

Disse anstøtene henimot det underliggende i den unge guttens liv, avløses av et knippe passasjer fra tilværelsen som voksen, hvor hovedpersonen selv har fått to sønner, Johan og Iver. Fortsatt viser det seg å være noe i veien med vår helt: Han er blitt lam i halve ansiktet, ofte er han svimmel og kvalm, i tillegg vandrer hovedpersonen rundt med konstant beredskap, som om han er beredt på at noe farlig når som helst kan skje: «Jeg er andpusten da jeg tar ham i hånda. Han spør meg om jeg vil se ham klatre, men jeg drar ham bare med meg. Jeg spurte dem om de hadde godteri, sier han. … Iver ser på meg, og jeg sier at han aldri må spørre fremmede om godteri».

[ LES MER: – Jeg hadde ingen Gud å være sint på, så da ble det meg selv, sier Carolina Setterwall om opplevelsen av å miste samboeren sin. ]

Baklengs spenning

Ettersom fortellingen skrider fram, kommer fortida til overflaten. Romanen blir nemlig fortalt baklengs, og for hvert kapittel bringes vi én dag tilbake i tid, nærmere og nærmere den åpenbart traumatiske hendelsen som sender sin bakgrunnsstråling ut gjennom teksten. Men der Stig Sæterbakken i romanen Ikke forlat meg (2009) eller Gaspar Noé i filmen Irréversible (2002) bruker samme grep til å si noe om hvor skjebnesvangre våre livsvalg kan virke i retrospekt, framstår baklengsfortellingen mest av alt som et spenningsskapende virkemiddel i Den gode vennen. Det virker i det hele tatt som Almaas holder det svært ryddig i sin fortellertekniske verktøykasse, og forfatterens insistering på suspens får av den grunn romanen til å virke litt for kontrollert. Leseren har ikke noe annet valg enn å bli med på «avdekkingen» av det som er bakenforliggende. Og episodene fra voksenlivet fungerer mest av alt som en slags litterær variant av NRK-programmet Hva feiler det deg?

I drypp avsløres symptomene til denne merkelige tilstanden vår helt er låst inne i. Vi får vite om svimmelheten og svettetoktene, om mareritt og følelsen av å være truet. Dermed etableres uvegerlig mistanken om et traume. Og ganske riktig, ettersom fortellingen arbeider seg tilbake i tid, dukker det også opp en opprivende opplevelse: Den alkoholiserte faren til en gutt som på skolen bare blir kalt Mutt, forgriper seg på hovedpersonen. Med ett stemmer åpningen i romanen bedre, hvor vår helt som voksen møter Mutt i en markiseforretning. Mutt er altså triggeren som utløser PSTD-reaksjonen, og slik faller brikkene ned på sin nøye tilmålte plass.

[ LES MER: Å lese Houellebecq er å forstå hvor Europa befinner seg i dag, skriver Kjetil Røed. ]

Friksjonsløst

Når vi kommer fram til slutten, kan vi med andre ord se tilbake på teksten som ganske snedig komponert. Men heller ikke stort mer enn det. Underveis er det få rystende innsikter som treffer leseren, romanen er snarere frustrerende handlingsdrevet og fattig på refleksjoner.

Språklig sett er Den gode vennen preget av et sobert radikalt bokmål, slik Almaas utviklet stilen sin i og med forrige roman, Sov eller snakk om kjærlighet (2009). Her tok forfatteren et markant skritt vekk fra det absurde og mer fabulerende som romanen Katzenjammer (2003) var et forsøk på. Men selv om fraværet av adjektiver, følelsesbeskrivelser, karakterattributter, litterære bilder og annet overskuddsmateriell kanskje gjør prosaen renskåren, er det liksom noe flatt og friksjonsløst som preger teksten. Når romanen attpåtil unnlater å grave særlig dypt i sitt alvorlige emne, verken eksistensielt eller politisk, blir ikke den litterære gjettekonkurransen nok til at jeg lar meg fange inn av hovedpersonens bakgrunnsstrålende skjebne.