Bøker

I strid for tilliten

Bushra Ishaq går til kamp mot frykten­ som oppstår når vi ikke lenger ser hverandre som mennesker.­ Selv har «den vakthavende ­muslimen» fått tillit­ som fadder for ­barnet til sin kristne venninne.

Alf van der hagen, kultur@vl.no

‘Jeg har alltid tenkt at min oppgave i offentligheten er å iverksette dialogens verdier. Det er dette som er «striden din», sa en god venn av meg. Det er å formidle hva islam virkelig er. Men vi har mistet definisjonsmakten, sier Bushra Ishaq.

– Hva er din strid?

– Det er å skape innsikt i hva min trosidentitet handler om. Nå bygges det opp fiendebilder av en hel verdensbefolkning. Spenningen er voksende, ikke bare i andre land, men det er bekymring i mange hjem i Norge. Jeg tror vi må ta det på alvor. Hvis vi ikke kommer oss gjennom dette, blir sameksistens umulig. Det har vi ikke råd til.

– Hvordan arter den bekymringen seg i norske hjem, mener du?

– Det er den frykten som oppstår når vi ikke lenger ser hverandre som mennesker, men er opptatt av å sette hverandre i bås. Jeg som muslimen og du som ikke-muslimen. Det er kanskje ikke til å unngå at vi setter markører på hverandre, for menneskehjernen er konstruert for å sortere ting i kategorier, men vi må se hverandre som mennesker først og fremst. Og ikke tillegge muslimer at de liksom er mennesker med en streng religion og en autoritær fremstilling av tilværelsen, udemokratisk, fundamentalistisk ... Slike fordommer er ikke bare et problem for majoritetssamfunnet, men også for muslimer. Mange havner i forsvarsposisjon. Det blir oss og dem. Det skaper avstand. Vi mister nærhet. Når vi distanserer oss fra hverandre, mister vi tilliten til hverandre. Den tilliten vi behøver for å leve sammen.

– Og din strid er å rykke ut og forsvare islam?

– Ja, jeg føler meg som en vakthavende muslim!

– Som stiller opp i media når det brenner?

– Ja, min profesjon, når jeg er i det synlige, er å være «muslimen». Jeg kaller meg en profesjonell muslim som må rykke ut og forsvare. En vakthavende muslim.

– Trives du der ute i det synlige?

– Nei, jeg er egentlig utrolig lite utadvendt, og egentlig ekstremt uttalt nordmann når det kommer til min innadvendthet.

– Du søker vel fellesskap med andre troende i moskeen?

– Jeg er glad i å be fredagsbønn. Det er fantastisk å be sammen med andre.

– Hvilken moské går du i da?

– Jeg går ikke først og fremst i moskeen for å møte andre mennesker, men for å møte Gud. Derfor er det helt i orden for meg å være i en forsamling der jeg ikke kjenner noen av dem jeg står ved siden av. Det beste jeg vet er å gå til en moské hvor jeg ikke engang snakker samme språk som de andre! Hvor jeg kan be til Gud og få ut alt jeg bærer på, sammen med helt ukjente mennesker. Da kan jeg best konsentrere meg om Gud. Går jeg til den moskeen jeg er oppvokst i, kommer alle og spør hvordan det går og begynner å snakke om alt mulig. Det er jo kjempehyggelig å se folk, men jeg drar jo til moskeen for å treffe Gud, ikke for å treffe andre mennesker. Uff, nå høres jeg ekstremt usosial ut ...

– Jeg kjenner flere som har det slik, de går til kirken alene. Ikke for å delta i menigheten, men for å ha en stille stund med Gud.

– Altså, jeg er jo forankret i det muslimske miljøet, det er ikke problemet, jeg har hatt lederposisjoner i muslimske organisasjoner. Men hvis jeg skal søke Gud, som er noe av det mest personlige og intime i mitt liv, vil jeg gjerne gjøre det alene. For meg selv. Her bryter jeg kanskje litt med mitt miljø.

– Har du alltid trodd på Gud?

– Jeg har alltid hatt en tro. Men den har noen ganger gjemt seg bak mye annet i sinnet. Jeg er født i den muslimske religionen, men jeg valgte selv troen ut fra en selvstendig prosess i ung alder. For meg er troen et forhold med det jeg kaller kjærligheten i livet mitt. Dette forholdet oppsto for min del ikke gjennom moskeen eller Koranen. Den kom gjennom erfaring og bønn. Jeg har prøvd å finne Gud selv, og har gitt troen en plass i ­livet mitt ut fra min egen søken.

– Møter du ikke først og fremst Gud i moskeen og gjennom ­Koranen?

– Jeg ber i moskeen og leser i Koranen, det er klart. Men islam skiller mellom religion og tro. For ordet tro bruker vi noe som heter iman, det at du har en personlig erkjennelse av at det eksisterer en overordnet makt. Det er troen. Og den troen får du ved å gå inn i en religion.

– Mener du at man kan være muslim uten å ha en tro?

– Ja, det mener jeg. Mange snakker om muslimsk terrorisme eller islamsk fundamentalisme. Det jeg kjenner fra reiser rundt i verden, er at islam ofte brukes som språkdrakt, uten at mennesker­ nødvendigvis har troen i seg. Å være muslim er jo en synlig identitet, noe både muslimer­ og ikke-muslimer forbinder med visse ytre kjennetegn. Er du fra et muslimsk land, er du nærmest automatisk en muslim. Men det sier ikke noe om personen i deg har tro på Gud eller elsker Gud. For meg er troen noe av det mest intime et menneske kan ha.

– Når ble det slik?

– Det kom tidlig. Jeg er født i Norge­ og føler meg privilegert, men samtidig hadde jeg en vanskelig oppvekst. Jeg ble mobbet­ på skolen. Var mye ensom, kanskje fordi jeg var den eneste muslimen­ der, kanskje fordi jeg var annerledes og veldig innadvendt. Jeg trengte noe i tilværelsen min, noen å snakke med, noen å dele ting med. Og det ble Gud for min del. Først ba jeg til Gud bare når jeg trengte hjelp til å mestre skole­prestasjoner og slikt, men etter hvert forsto jeg at Gud er en som kan være der for meg hele tiden. Fra koranlesningen husker jeg særlig det ene sitatet hvor det står: «Gud er ikke bare din skaper, men han er din hjelper og din aller beste venn, som står deg nærmere enn din egen pulsåre».

– Hva tenkte du da?

– Det ga en sånn trygghetsfornemmelse, at i ensomheten min er det noen som er med meg hele tiden. En som ser alt, en jeg kan dele alt med. En som elsker meg mer enn min egen mor. Og den kjærligheten er helt betingelsesløs. Det begynte allerede da jeg var tolv år gammel. Fra da av fikk jeg inn rutinen med å be fem ganger om dagen. Jeg begynte grytidlig­ med å være pliktoppfyllende i ­religionspraksisen. I dag er det er en del av livet mitt. Det er nesten like viktig å be fem ganger i døgnet som å spise i løpet av et døgn.

– Det du sier om at Gud er din beste venn, minner om hva kristne sa på bedehuset eller på søndagsskolen: «Jesus er din beste venn, lukk opp hjertets dør for ham.»

– Det er jo en slik trygghet man trenger som barn.

– Men islam betyr jo underkastelse. Jeg assosierer religionen med lover og regler, mens du beskriver en mer inderlig, mystisk erfaring. Er det begge deler?

– Når du er født inn i en religion, lærer du om disse pliktene: å lese Koranen, hvordan du utfører bønn, at du skal betale almisser, gjøre hajj, alt dette. Men jeg mener at religion ikke er noen sjekkliste av praksiser. Disse praksisene er der for at du skal ha det godt som menneske. De skal gi deg mening. For meg er de fem bønnene om dagen en god tid, de er en timeout i hverdagen min. En tid hvor jeg kobler av fra alle forpliktelser, alle bekymringer, alle målene jeg har, og konsentrerer meg om hvorfor jeg er skapt, hva jeg er skapt til og hva jeg ønsker med meg og mitt. For meg er ikke religionen en underkastelse, men en hengivelse.

– Er ikke det nesten det samme?

– Det kommer an på hvordan du ser det. Hvis en språkteoretiker­ slår opp i ordboken, står det at islam betyr underkastelse. Ja vel, tenker du, da er det vel hipp som happ. Men det er faktisk ikke det. For å kunne tro, må du ha kjærlighet. Forutsetningen for å tro på Gud, er et frivillig ønske: en kjærlighet til troen. For meg handler islam om trygghet i livet mitt. Men for å få den, må jeg jo ha et ønske om det. Hvis religionen er påtvunget eller nedarvet, er det ikke sikkert du har med deg den kjærligheten som jeg mener er nødvendig i troen.

– Jeg er selv oppvokst i et miljø hvor det var få muslimer. Det ble viktig for meg å ha kristne venner som også hadde religion som del av sin identitet. En religion som har mye til felles med min, vi har jo et felles abrahamittisk verdigrunnlag. Ofte føler jeg at jeg har mer til felles med mine kristne venner enn med enkelte muslimer jeg har truffet gjennom livet. Jeg føler meg halvveis oppdratt i ­kirken, og jeg har hatt mange kristne venner. Noen av de nærmeste vennene i livet mitt har en helt annen tro enn min egen.

– Hva kan dere gi hverandre?

– Hele mitt livsforsett handler jo om dialog. Men jeg tror den største anerkjennelsen jeg har fått, var da jeg ble fadder for datteren til min kristne venninne i Den ­norske kirke.

– En fadder skal jo sikre at barnet får en kristen oppdragelse?

– Ja! Og hun ga meg som muslim tillit til å oppdra hennes datter i kristne verdier. Det var en ganske sterk tillitserklæring! Da følte jeg at vi har lykkes i dialogen. For da har vi klart å implementere den tilliten vi har bygget opp i våre egne liv. Nå kan vi være faddere og voktere av hverandres tro. Da er vi kommet langt. Dialog er noe helt annet enn en populistisk og konfronterende tilnærming. Det handler om å bygge opp en tillit gjennom mange år. Du bygger forhold. Da kan vi også snakke om de vanskelige tingene, sier Bushra Ishaq.

---

Bushra Ishaq

  • Norsk lege, forfatter og forsker. Født 1985 i Oslo.
  • Har særlig engasjert seg for interreligiøs og interkulturell dialog.
  • I 2010 fikk hun Fritt Ords pris. Juryen uttalte at hun «har med sin klare forankring i muslimsk tro og miljø, og med sin argumentasjon og brobyggende form, bidratt til å videreutvikle forståelsen av hva det vil si å leve i dagens flerkulturelle samfunn».
  • Ga nylig ut boka Hvem snakker for oss? Muslimer i dagens Norge - hvem er de og hva mener de? (Cappelen Damm)
  • Kilde: Wikipedia

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker