Fra facelift til brainlift

«Dersom det var mulig å bli fri fra negative følelser ved farefritt å implementere en elektrode – uten å svekke intelligens eller vårt kritiske sinn – ville jeg ha vært den første pasienten». Gjetter du hvem som sa det? Dalai Lama!

Dette sitatet står i starten av boken Lystlegen, og allerede her begynner det å vibrere i topplokket. For hva vet vi egentlig om hjernen vår? Hjernen er stjernen, for å bruke Kaja Nordengens boktittel fra 2016. Men nå dreier det seg om hjerneforskning sett fra den danske journalisten og nevrobiologen Lone Franks ståsted.

I Lystlegen nøster Frank via 210 lettleste sider opp i livshistorien til den amerikanske psykiateren Robert Heath (1915 – 1999). Han viet sitt liv til det som kan omtales som biologisk psykiatri, hvor mental sykdom ses utelukkende som en organisk, kroppslig defekt. Kuren på mentale problemer blir fysiske inngrep, via elektroder og elektrostimulering.

Kan homoseksualitet kureres?

Heath driver forsøk med å få pasient B-19, en homoseksuell, til å «omvende» seg til heteroseksuelle preferanser, ved hjelp av implanterte hjerneelektroder. Heath ville indusere en nytelsesfull reaksjon, via en innleid prostituert, og direkte stimulering av hjernen. For da kan vi ha håp om å behandle uønsket menneskelig atferd, mente han. I dag rister vi på hodet. Slike muligheter vil raskt kunne lede oss inn i mange etiske og praktiske dilemma.

Robert Heath var en pioner i den biologiske psykiatrien. Men han var kontroversiell, og hans karismatiske personlighet kom i veien for forskningen. Og han gikk i glemmeboka. Inntil Frank begynner sitt detektivarbeid.

En godt fortalt historie om et menneskeliv er ofte spennende. Derfor elsker vi biografier. Særlig om de klarer å fange inn en tidsånd. Og det gjør Lone Frank. Hun er en dreven forteller som har skrevet flere bøker og gjort mange tankevekkende intervjuer, fra Skavlan til australske talkshow, i tillegg til å skrive for Morgenbladet og Weekend avisen.

Spennende rammefortelling

Frank drar til Nederland, Karibia, og flere steder i USA, på jakt etter folk som kjente Heath, og hun blir selv et omdreiningspunkt for historien. Gjennom egne depresjoner og en komplisert familie, konfronterer hun seg selv og sin egen psyke og hjerne. Hun har knasket serotonin, og som barn spurte de andre henne «hvorfor er du alltid så misfornøyd?». Fravær av glede får henne til å spørre seg og oss om hva lykke egentlig er.

En like viktig drivkraft synes å være selve vitenskapens egen dynamikk. Frank er ikke redd for nye teknologier, selv om de oppfattes som «kunstige» eller i strid med naturen. Hun vil ikke forspille mulighetene til å hjelpe mennesker i nød.

Det er derfor Heath fasinerer henne så mye. Han tenker annerledes. Og hele det vitenskapelige prosjekt hviler på personligheter, skriver hun.

Mørke skyer

I dag har teknologiene Heath eksperimenterte med kommet langt. Dyp hjernestimulering og hjernepacemakere behandler Parkinsons sykdom. 100.000 personer går rundt med strømførende elektroder som holder ristingen i sjakk. En del tvangslidelser, inkludert alkoholisme og anoreksi, behandles også på denne måten.

DARPA, det amerikanske militærets forlengede forskningsarm, finansierer nå den neste generasjonen av systemer innen dyp hjernestimulering. De vil måle hjerneaktivitet, og «rette» på den, før det kommer ut som «uønsket atferd». Utgangspunktet er å hjelpe psykisk ødelagte krigsveteraner, som vender hjem med posttraumatisk stress. Men hvordan en slik kunnskap kan brukes, eller av hvem, snakkes det mindre om.

Etiske og praktiske dilemmaer

Nevrovitenskap er den nye filosofien, sa Lone Frank i et intervju fra 2010. Den nevrorevolusjonen Robert Heath var med og la grunnlaget for, vil på sikt føre til at vi kan styre vår egen hjerne. Sett på litt strøm, og vi blir en annen. Men hvem bestemmer? Hvor mye kan vi modifisere det som utgjør oss som personer? Kommer teknologien til å diktere oss ved at vi gjør noe simpelthen fordi vi kan?

Lone Frank spør, men gir ikke helt klare svar. Hun overlater noe av tankevirksomheten til oss. Og det er helt ok. På den måten tvinges vi som lesere til å ta innover oss den kunnskapen Frank deler med oss. Hva tenker du og jeg om dette?

I 1932 ga Aldous Huxley ut Vidunderlige nye verden. Boken beskriver et hedonistisk samfunn. Her kommer glede og nytelse blant annet gjennom bruken av «soma», en kraftig stimulans som gir hallusinasjoner, slik at vi unngår smerte og dårlige følelser. Den boken var skjønnlitteratur og fantasi. Og en advarsel. Lystlegen er sakprosa, en fortelling om fortiden. Og et frampek mot morgendagen.