Musikk

Lindeman gav norsk musikk et verdigrunnlag

For 250 år siden kom Ole Andreas Lindeman til verden. Han la til rette for den fruktbare symbiosen mellom klassisk musikk og populærmusikk som kjennetegner norsk musikkliv i dag.

I år er det 250 år siden musikeren Ole Andreas Lindeman ble født.Han var far til Ludvig Mathias Lindeman, kjent for sin betydelige innsats for å samle norsk folke­musikk.

Jubileet til Lindeman Senior er blitt markert i Trondheim der han virket det meste av sitt liv og hvor han også er gravlagt, i Surnadal der han ble født, og nå nylig på Nasjonalbiblioteket i Oslo der de fleste av hans mange­ skrifter er oppbevart.

Hvem var han, og hvorfor ­feirer vi ham så lenge etter?

Musikken utenfra

Lindeman var født året før Beethoven, som sorenskriversønn og arving til sin fars gård Øverland i Surnadal. Han dro til København for å kvalifisere seg gjennom jus-­studier til å overta sorenskriver­embetet etter faren. Men så gikk det med ham som med flere i hans slekt: musikken tok ham.

Det var borgerskapets musikk han ble kjent med hjemme der hans far og familiens omgangskrets musiserte. Men utenfor levde andre musikkformer. Slåtter­ og folketoner og tradisjoner knyttet til sangen i kirken, ikke minst Kingo-tonene. Men den viktigste påvirkningen fikk han i København.

Mangfold.

Lindeman søkte bredt etter kunnskap om musikk. Han var en flittig bruker av Det Kongelige Bibliotek i København, og for å ta vare på det han leste, skrev han av, både sentrale fagskrifter og store mengder noter – ikke minst J. S. Bachs klaver- og orgelverker.

Men det var slett ikke bare gamle­ mestere som påvirket Lindeman. Musikklivet i København var mangfoldig og preget av ­tiden. Visen, romansen, lieden, med sine poetiske tekster – gjerne med ­politisk, etisk eller religiøst innhold – gjorde sitt inntog. Det gjorde også den wienerklassiske musikken – Haydn, Mozart og Gluck. Og etter hvert: Beethoven.

Hjem til Norge

I København bodde også Anna Severine Hickman fra Drammen. Hun og Ole Andreas Lindeman fant hverandre, men for å kunne gifte seg, trengte han større inntekter enn det klaverundervisningen gav. I 1799 ble han utnevnt til organist til Vor Frue Kirke i Trondheim, og i 1802 giftet de seg. Lindeman ble i stillingen i Trondheim til sin død i 1857. Økonomisk var det ingen suksess å være organist, han og familien slet i alle år med å holde hodet over vannet. Men som utgangspunkt for hans musikergjerning var stillingen god.

Kirken og familien

Musikergjerningen i Trondheim var omfattende. For det første var han en solid og lojal kirkemusiker i en av landets fremste kirker. Han var en pioner – i sitt gudstjenestespill kunne han variere koralharmoniseringer fra vers til vers og 'improvisere kunstferdige for- og mellomspill', som det står i kildene. Kirkekonserter var det verken tradisjon for eller lovmessig anledning til å holde på hans tid. Det hindret ham ikke i å skape allsidige og varierte programmer ved nasjonale fester og jubileer og store begravelser i kirken. Det hører også med til hans bidrag som kirkemusiker at han utgav landets første autoriserte koralbok (1838).

For det andre var han svært aktiv i byens såkalte 'profane' konsertliv. Han holdt egne konserter og medvirket i andres. Han spilte, komponerte, arrangerte og organiserte. Han kombinerte ofte det populære med det som var grensesprengende og nyskapende på hans tid. Lindeman brukte dessuten mye av sin tid til å videreformidle kunnskap og erfaring. Først og fremst til sine mange barn, men i høy grad også til andre, blant annet til pianisten og komponisten Thomas Tellefsen (1823–1874).

Gjennom sin pedagogiske virksomhet la han grunnlaget for en arv som kunne videreføres. Selv om det ikke var et mål for ham at barna skulle bli musikere, gikk det med noen av dem som det gikk med Lindeman selv: han skulle studere et akademisk fag, men musikken tok overhånd. Den mest kjente av dem, Ludvig Mathias, skulle studere teologi, men ble musiker.

Særnorsk

Norsk musikkliv har noen særtrekk vi verdsetter svært høyt, og som slett ikke er der som en selvfølge – det ser vi når vi studerer musikklivet i andre vestlige samfunn. Den såkalt klassiske musikken, altså borgerskapets musikk, og folkets musikk – folkemusikken og populærmusikken, lever side om side i åpen og ganske fruktbar symbiose. Dette la Lindeman til rette for. Hans pedagogikk bygget på at skapende og utøvende musikere må verdsette og gjøre seg nytte av musikkfaglig teori. Slik skapte han en naturlig nærhet mellom praksis og teori. Et annet trekk ved norsk musikkliv som har røtter hos Lindeman, er hvordan selv de mest suksessrike musikerne i vår kultur ser det som naturlig å bidra til å videre­føre musikalske tradisjoner, gjennom undervisning og samspill med barn og amatører.

Lindemantradisjonen

Disse særtrekkene er blitt videreført som del av norsk musikks verdigrunnlag, ikke minst gjennom Lindemans barn, barnebarn og oldebarn. Vi kaller det med stolthet lindemantradisjonen. Den har preget norsk musikk, ikke minst gjennom skolen som Ole Andreas' sønn, Ludvig Mathias, og hans sønn igjen, Peter, etablerte i 1883: Musikkonservatoriet i Oslo. Dermed er tradisjonen ført helt fram til vår egen tid, til Norges musikkhøgskole. Vi minnes og hedrer Ole Andreas Lindeman i beundring og takknemlighet!

Einar Solbu

Kirkemusiker og tidligere­ studiesjef på Norges ­musikkhøgskole

LES MER: Bente Johnsrud ser det som en av Kirkemusikkfestivalens oppgaver å formidle norsk kirkemusikkhistorie. Det dreier seg særlig om den utviklingen som har funnet sted i etter Lindeman

---

Fakta:

  • Født i Surnadal, Møre og Romsdal, 17. januar 1769. Døde i Trondheim 26. februar 1857.
  • Organist og musikkpedagog­ – elev av kapellmester Israel Gottlieb Wernicke i København.
  • Lindeman var organist ved Vår Frue kirke i Trondheim fra 1799 til 1857.
  • I 1838 utgav han landets første autoriserte koralbok.

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk