Kultur

Levende Luther

ESSAY: Martin Luther framstår på mange måter som noe av en gåte, slik han åpenbart ble opplevd også av sin samtid. Men gåten an til et av Luthers kjerneord, «nåde».

Martin Luther lever fortsatt, selv om det er mange år siden det viktigste folkelige kontaktpunktet med reformatoren, hans katekismeforklaringer, er gått ut av almen bruk. Jubileumsfeiringen har likevel ikke hatt så stort omfang i Norge. Reformasjonen kom verken nedenfra eller innenfra her til lands. Den kom fra kongens København, da reformasjonsbevegelsens egen prins Christian endelig kom til makten og ble konge femten år etter at han som ung prins begeistret hadde opplevd Martin Luthers modige forsvarstale under riksdagen i Worms 1521.

Identitetsbygging

I Danmark har feiringen vært større anlagt enn i Norge. Reformasjonens kulturrevolusjon kom med brask og bram og ble en viktig del av den nasjonale identitetsbyggingen. Skulle reformasjonen ha blitt til noe tilsvarende i Norge­, måtte løsrivelsen fra Danmark skjedd i samme moment. Vi måtte i alle fall ha fått et eget norsk universitet. Kanskje i Bergen, der det var noen reformasjonskrusninger, slik Steinar Imsen beskriver i Da ­reformasjonen kom til Norge. Men tida var på ingen måte moden for noen av disse prosjektene.

Mer nærliggende hadde det vært om det norske morsmålet hadde fått et oppsving i Luthers ånd. Eller som kirkehistorikeren Andreas Seierstad sukket i 1937 da festskriftet «Vår Lutherske Arv» ble utgitt: «Det er sårt at reformasjonen skulde koma iklædd dansk mål.» Hadde det norske talemålet, som allerede var under press, blitt vårt gudstjeneste – og etterhvert bibelspråk fra 1500-tallet, ville nok både Luther og reformasjonen hatt en annen plass i norsk offentlig hukommelse enn den har i dag.

Luthers tekster

Teologen og ­politikeren Inge Lønning etterlyste­ ved 450-årsjubileet, altså i 1967, en samtale med den levende Luther. Lønning var opptatt av møtet med Luthers egne tekster og utga et spennende utvalg nettopp med tittelen Levende Luther. Lønning var opptatt av den teologiske og tankemessige, og dermed gjerne åndelige inn­siden av reformatorens budskap. Ikke minst hans gjennomførte henvisning til «Ordet» og «evangeliets levende stemme». I dette ligger det mange kompliserte teologiske og ­filosofiske knuter. VID-professor Knut Alfsvåg hjelper oss inn i dette vanskelige feltet både med et bidrag i studieboka Reformasjon nå og i en egen artikkelsamling på Luther forlag (sic): Møter med Martin Luther.

For å få til en samtale er også personen som har skrevet teksten av interesse. Hvem var Martin Luther? Hva er den historiske konteksten for det utall av tekster han skrev og ­publiserte? Luther-bildene er interessant minnehistorie. En av årets biografer, Lars Inge Magerøy (Munken som endret Europa) minner om at ortodoksiens menn hyllet Luther som forkjemperen for den rene lære. Pietistene la vekt på Luther som en troens og bønnens mann. Mens opplysningsteologene framhevet Luthers brudd med middelalderens overtro.

Autoritetskirke

I sitt «sendebrev» til menighetene i forbindelse med ­reformasjonsjubileet for 100 år siden, framholdt landets seks biskoper at Luther hadde følt seg tvunget til å forlate «den autoritetskirke, som han av hjertet tilhørte». Hadde da ­biskopene glemt hvilken «autoritetskirke» reformasjonen selv skapte i Danmark-Norge? De husket vel ikke det kongelige «sendebrevet» i forbindelse med 100-årsjubileet i 1617? Den såkalte «troldomsforordningen», der den aktive og ivrige Norges-vennen og kirkekongen, Christian IV, mante­ biskoper og prester til kamp mot trolldom, ikke bare svart, men også hvit. Dette var i hekseprosessenes dager. For kongen var det viktig å bekjempe djevelen slik at Gud ikke skulle straffe rikene.

Nyere biografiske beskrivelser av Luthers apokalyptiske tanker om kampen mellom Gud og Anti-Krist – synlig, iakttakbart og identifiserbart i de dramatiske historiske hendelsene han selv sto midt oppe i – forteller at Christian IV forordnet i god luthersk ånd! Den svenske skribenten Per Svensson har nærmest rendyrket dette negative perspektivet i en nyopptrykket og utvidet utgave av hans «Doktor Luther & Mr Hyde» fra 2008 (nå med tittelen: Frihet, Jämlikhet, Reformation!).

Utfall mot bønder

Svensson starter likegodt hele framstillingen med et langt kapittel med Luthers sterke utfall mot opprørsbøndene våren og sommeren 1525. Hans beskrivelse er kanskje provoserende, men velskrevet og tankevekkende. I det siste har det også vært mye fokus på Luthers måte å forholde seg til jødene på. Fra relativ velvilje i begynnelsen av hans reformatoriske verk til dramatiske og fiendtlige tekster mot jødene på grunn av deres motstand mot evangeliet – og deres ågervirksomhet!

Den tidligere historieskrivningen har hatt en tendens til bare å ville snakke med den tidlige Luther – profeten fram til 1525. Samtidig har man forbigått den eldre Luther,­ ­patriarken. Internasjonalt er det mange nyere Luther-biografier som integrerer de «mørke sidene» ved hans personlighet og teologi i en større­ historisk fortelling. En av dem er tyske Heinz Schilling. Vi er heldige som til dette reformasjonsåret har fått en norsk utgave av hans store verk fra 2012, Martin Luther – Rebell i en brytningstid. Luther er blitt mer levende. Mer helhetlig og mer sammensatt. Mer forståelig og samtidig mer uforståelig.

Mangfoldig

Inn i en slik nyansert og mangfoldig historietegning av Luther, plasserer også Atle Næss' nye biografi seg; Martin Luther –1517, ­reformasjonen og munken som trosset keiser og pave. Undertittelen burde­ ha vært: «Profet og patriark». Det ville ikke bare ha angitt selve disposisjonen hos Næss, men også pekt på det spenningsfylte og sammensatte i Luther-skikkelsen. Med andre ord: Utviklingen av de autoritære, rett­haverske og konfliktskjerpende trekk­ene som du allerede finner hos den unge profeten, blir så mye tydeligere hos den eldre patriarken.

Atle Næss har gjort en god jobb i et vanskelig historisk og teologisk landskap. Han har valgt en nøktern tilnærming, i en lettlest stil. Den sprudler ikke med spenstige og utfordrende innfall og referanser som gjør Svenssons 500 år med Luther» så spennende. Men vi har fått en nyansert, balansert og tilstrekkelig faglig fundert framstilling til å gjøre Martin Luther mer levende for et bredere publikum.

Gåte

Det betyr i praksis en bekreftelse på at Martin Luther på mange måter framstår som noe av en gåte, slik han også åpenbart ble opplevd av sin samtid. Næss minner om de siste ordene vi har fra Luther: «Vi er tiggere!» Næss konstaterer nøkternt: «En ydmykhet det er vanskelig å finne­ i hans egne polemiske tekster». For meg knytter denne gåten an til et av Luthers kjerneord: «nåde». Det er også hovedordet i den internasjonale Luther-feiringen. Gjentatt i de norske biskopenes jubileumsuttalelse: «Vår bønn er at denne markeringen vil ­bidra til å gi nåden og barmhjertigheten større rom både i kirken og i samfunnet». Statsminister Erna Solberg fulgte opp under reformasjonsfesten i Bergen 4. mars: «Nåde handler om å bekjempe fordommer og ikke bare akseptere, men omfavne det autentiske, mangfoldige og feilbarlige i oss selv og i andre». Da også i Martin Luther. Og vi kan at konstatere at nåden og Luther lever fortsatt.

Les mer om mer disse temaene:

Tor B. Jørgensen

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur