– Da jeg var ferdig med turneen etter forrige plate, måtte jeg nullstille meg. Det var ikke snakk om å følge opp suksessen kjapt, slik pop-bransjen ofte krever. Siden kunsten og livet mitt henger uløselig sammen, måtte jeg ta den tiden jeg trengte for å ha noe nytt å skrive om. Noe som kunne bringe meg videre, og gi meg en ny glede i livet, sier Thea Hjelmeland.
Ha det gøy
31-åringen har skrevet musikk også for film, teater og danseforestillinger. Da blir hun gjerne bedt om å skape en stemning til bestemte scener. Før hun begynte arbeidet med det nye albumet, Kulla, bestemte hun seg for å gi seg selv en slik bestilling.
– Jeg tok utgangspunkt i hvilke behov jeg hadde på det tidspunktet. Mens det forrige albumet, Solar Plexus baserte seg på ytre omstendigheter, gikk jeg nå til min egen indre kjerne: Hva hadde jeg behov for og lyst til? Jeg fant ut at jeg hadde lyst til å danse, ha det gøy på jobben, og gi meg selv et større handlingsrom som var fritt, åpent og robust.
Resultatet ble Kulla. At albumet ble dansevennlig pop-musikk, forhindret henne ikke i å legge mye arbeid i å ha den samme dybden i tekstene som før. Hun kunne heller ikke sånn uten videre skru av bryteren til det vonde hun hadde vært igjennom. Thea har lenge hatt en forkjærlighet for soul og blues, det melankolske i musikken. Dét kunne heller ikke skrus av.
Fiktive tekster
– Alle har vi med oss en bagasje, og jeg har min. Derfor måtte jeg lære jeg meg å skrive låter ut i fra et ståsted hvor jeg var glad og fornøyd. Det var en grunn til at tekstene ble fiktive, og ikke så personlige som på den forrige plata. Hensikten har vært å fremprovosere følelser, ikke forklare dem.
Det betyr ikke at de nye sangene er løsrevet fra hennes egne følelsesliv.
– Det er likevel en annen side av følelsesregistret mitt enn på forrige plate: En rebelsk, rampete og humoristisk side, som jeg kunne kjenne igjen fra tenårene. Men som jeg nå benyttet andre verktøy for å formidle. Jeg ville ha mer energi, et mer direkte uttrykk for å gripe det gode i livet. Behovet mitt for å kunne glede meg igjen, hver eneste dag, var stort.
– Greide du det?
– Jeg opplevde at jeg greide å hvile i dette nye, uten å ha dårlig samvittighet. Det har jeg ofte hatt tidligere, hvis jeg ikke har jobbet døgnet rundt, arbeidsnarkoman som jeg har vært.
Elektronisk musikk
– Var det også en grunn til at det ble mer elektronisk dansemusikk denne gangen?
– Ja, men det skyldtes også at jeg fikk en skade i skulderen, som gjorde at jeg ikke kunne spille gitar. Da gjorde jeg det jeg kunne gjøre; sample ting, jobbe med elektronisk musikk, bruke stemmen mer. Jeg sang først alle låtene a capella. Begrensningen med skulderskaden ble til min fordel.
Thea Hjelmeland var opptatt av at alle låtene på det nye albumet skulle kunne danses til.
– Jeg ville ha med hele kroppen. Da jeg bodde på Cuba, opplevde jeg hvor naturlig og frigjørende dans kan være. Hvor fri kroppen kan være, og ikke tabubelagt som den har vært på våre breddegrader.
Også som sanger er hun avhengig av en kropp som har det bra.
– Ellers kan spenninger i nakke og skuldre gå ut over stemmebåndene. Kroppen virker inn på alt.
Fødselshistorie
Låten «Placenta» på det nye albumet er lagt i munnen på en fødende kvinne. Det er en annerledes fødselshistorie, smiler Thea: Det er kun ei morkake som blir født, ikke et barn, og navlestrengen henger fast i den fødende.
– Den fødende mora jeg synger om trenger virkelig næring. En fødsel er krevende, det er ekstremt. Jeg har opplevd det selv. Sangens danserytmer er ment som en oppfordring: Stå på kvinne, dette går bra! La oss få det overstått.
Hadde ikke Thea Hjelmeland vært så innmari musikalsk, arvelig beriket som hun er fra foreldrene, som begge er musikere og kunstnere, og dessuten så lett lært seg så vidt forskjellige instrumenter som gitar, banjo, mandolin, harpe, charango, piano, synthesizer og perkusjon – så ville hun blitt jordmor.
– Det er noe ekte, nært og overveldende ved en fødsel. Jeg ser alle TV-programmer jeg kan komme over. Det er store følelser, og jeg er opptatt av store følelser, også i musikken.