Film

Lengselen etter en trygg familie

En rekke nye filmer skildrer det vanskelige forholdet mellom foreldre og barn i moderne familieliv. I sentrum står lengselen etter trygghet.

Bilde 1 av 3

Kristin Aalen, kultur@vl.no

Nylig konkurrerte 16 unge spillefilmdebutanter fra hele verden på en festival i Tallinn i Estland, uten føringer i valg av tema. Da er det interessant at filmskapere fra så ulike land som Sør-Korea, Russland, Tyskland, Israel, Island, Brasil, Belgia og Makedonia borer i det samme: Barn og unges behov for å høre til i et trygt hjem slik at de kan møte en tøff verden.

Felles mor, to fedre

Ta Home (Hom) av sør-koreaneren Kim Jong-woo. Familie­relasjonene i filmener intrikate, slik de kan bli når partnerskap ryker og nye etableres. Hovedpersonen, 12 år gamle Jun-Ho, tar ansvar for sin halvbror Sung-ho. Han henter ham i barnehagen og lager mat. Moren – som har fått guttene med to forskjellige menn – gjør sitt beste, men er utslitt når hun kommer fra jobb. Halvbrødrenes fedre er for lengst ute av livene deres.

En bilulykke snur opp ned på barnas liv. Moren blir livstruende skadet og legges i koma. Det fører til en håpløs situasjon for Jun-Ho som også sliter med mobbing på skolen. Hans biologiske far bryr seg ikke, og halv-broren flytter til sin far. Men hvem vil gi 12-åringen et nytt hjem?

LES OGSÅ: De lærte oss å lage film

Nølende stefar

Won-jae, far til lille Sung-ho, aksepterer sin egen sønn, men er ­nølende til å bli stefar for en annen manns sønn, selv om halvbrødrene er nært knyttet til hverandre.

Det rørende i Home er at emosjonelle bånd knyttes mellom Jun-Ho og Won-jae. Han blir langsomt interessert i 12-åringen og forsøker å integrere ham i hjemmet sitt.

Men regissøren avstår fra en lykkelig slutt. Etter innbitt motstand fra Won-jaes svigerfamilie, og noen tragiske nye hendelser, blir det umulig for Won-jae å ta til seg 12-åringen. I filmens sterkeste scene roper gutten desperat ut i sin lengsel etter en far: «Jeg vil bo hos deg!» Slik formidler regissør Kim Jong-woo betydningen av å ha et hjem der barn kan føle seg trygge.

Islandsk parallell

Sommerbarn (Sumarbörn) av islandske Gudrun Ragnarsdottir tar for seg det samme, lagt 50-60 år tilbake i tid. En enslig mor til to førskolebarn klarer ikke å ta ansvar for dem. Søsknene sendes på sommerleir til et avsidesliggende sted på sagaøya. Hvor faren er, får vi aldri vite.

Sommerleiren er i et barnehjem drevet av svært strenge voksne. Miljøet og holdningene­ minner om de danske filmene Drømmen (2006) og Der kommer en dag (2016),som tar et høyst nødvendig oppgjør med autoritære barnehjem og skoler på 1960-tallet.

De yngste skuespillerne får fram hvor sterkt barna lengter hjem. Ragnarsdottir bruker magisk realisme idet søsknene omsider flykter gjennom ødemarken. Da følger den kvinnelige barnehjembestyreren etter dem i form av en grufull ørn.

Til slutt lykkes barna i å finne moren i byen. Også denne filmen forsvarer deres rett til et hjem der de kan føle seg elsket og ivaretatt.

LES OGSÅ: Filmen «Hjertestart» forteller adopsjonshistorien du ikke får se på Tore på sporet

Strenge voksne

Et klassisk tema i film og litteratur har vært ungdom som gjør opprør mot strenge og konservative voksne. Det nye på filmfestivalen i Moskva i sommer var dramaer der unge raste mot foreldre som levde for liberalt.

Ett eksempel er Star Boys av den finske regissøren Visa Koiso-Kanttila. Filmen er inspirert av hans egen oppvekst sist på 1970-tallet. Her skildres to 13 år gamle gutter, Vesa og Kaarlo, i et nord-finsk tettsted. Konservativ kristen moral ligger bak oppdragelsen, særlig i seksuelle spørsmål.

Men selv om Vesa får streng beskjed av moren om å be aftenbønn i stedet for å masturbere, oppdager gutten at faren er åpenlyst intim med kameratens mor. Snart har han også sex med henne. Utroskapen leder til skilsmisse i Kaarlos familie og driver vennens far mot et selvmord.

«Horebukk!» skriker Vesa til pappaen. Filmen ender med at kameratene gjør opprør mot foreldre som ved sin utsvevende livsførsel skaper stor utrygghet. Koiso-Kanttila vil vise sårene i barnesinnet som skapes når voksne – særlig alfahanner – bare styrer etter egne behov.

Opprør

I filmen No Bed for Roses av Mostofa Sarwar Farooki fra Bangladesh (forbudt i hjemlandet, vist i Moskva) gjør en tenåringsdatter opprør mot en far som bryter ut etter 27 års ekteskap etter å ha forelsket seg i en ung skjønnhet. Datterens raseri hjelper iallfall moren til å bli mer selvstendig.

Den selvsentrerte far gjenfinnes i Nearest and dearest (Blizkie) av russiske Ksenia Zueva, vist i Tallinn. Den kvinnelige regissøren tegner et bredt bilde av den dysfunksjonelle tenåringsfamilien i en moderne Moskva-hverdag: Foreldrene forstår ikke hvor tøft barna har det blant venner, de unge forstår ikke foreldrenes lengsler, og de voksne tar ikke hensyn til hverandre.

Først da moren forsøker å begå selvmord fordi ektemannen vil skilles, stopper de opp. Filmskaperen ender i en håpefull tone ved å la dem finne tilbake til hverandre.

LES OGSÅ: Jarmusch' skjønne film vil leve i meg lenge

Bak lukket dør

Så godt går det ikke i den hjerteskjærende 1.000 måter å beskrive regn på av tyske Isabel Prahl. Familiens 17 år gamle sønn har stengt seg inne på gutterommet. Utenfor står en mor, far og yngre søster og prøver å få kontakt. Men sønnen nekter å komme ut.

I Japan kalles slik innelukking hikikomori – akutt sosial tilbaketrekning. Alt vi i den tyske filmen får vite om sønnen, er at han har en «anti-kapitalistisk» innstilling. For øvrig skyver han papirlapper ut til familien med varsler om flomregn rundt om i verden. Plages han av angst for klimakrisen?

Det får vi aldri vite. I stedet ser vi en ­familie i emosjonell oppløsning. Far, mor og datter tyr til desperate virke­midler for å erstatte det de lengter etter: En nærhet i familien som kan gi dem kraft til å takle utfordringer ute i verden.

Familiens betydning

Men ikke alle menn gir opp sine barn. I Tallinn handlet flere filmer om enslige fedre som strever livet av seg for barnet sitt. The Driver av Yehonatan Indursky fra Israel skildrer en fattig ortodoks mann som livnærer seg av å kjøre andre fattige rundt for å tigge hos rikfolk. Selv skaffer han seg og datteren måltider ved å ta henne med til minnesamvær med åpen bespisning.

I den brasilianske filmen Bingo av Daniel Rezende sliter en fraskilt, ­alkoholisert mann med å være en god pappa for sin 12-årige sønn. ­Ironisk nok blir faren elsket av andre barn i Brasil i den populære rollen som tv-klovnen Bingo. Først etter en krise i den selvopptatte mannens liv kvitter han seg med rusen og etablerer trygge relasjoner til gutten.

Til slutt må nevnes innvandreren som er sluppet ut av fengsel i en belgisk by (The Faithful Son av Guérin van de Vorst). Han er så sosialt utstøtt at han blir et lett bytte for islamister som verver ham til å reise til Midtøsten for å krige. Men også her stiller barnet – en sønn fra et tidlig­ere forhold – seg i veien for mannens planer.

Lengselen etter nærhet i familie-
relasjoner er blitt en filmtrend.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film