Lar seg krenke på andres vegne

– Vi kan ikke vurdere om andre mennesker har blitt krenket. Det ville være en formynderisk tilnærming, sier Kjersti Løken Stavrum, generalsekretær i Norsk Presseforbund og sekretær for pressens faglige utvalg.

En PFU-klage må sendes inn av den som er rammet av pressedekningen. Dersom PFU skal behandle klager fra andre, må de som er rammet av dekningen gi sitt samtykke til klagen. Til nå i år har derfor PFU måttet legge bort 30 klager. Enten fordi de bare gir uttrykk for en generell misnøye med pressens dekning, eller fordi de er sendt inn av noen som ikke selv er rammet av nyhetsdekningen som det klages på.

LES OGSÅ: Klager mot pressen endrer seg

Mange blir avvist

I løpet av årets to første måneder mottok Pressens faglige utvalg 85 klager, noe som er omtrent like mange som samme periode i fjor. At såpass mange klager må avvises fordi de er sendt inn på vegne av andre er derimot nytt.

– Noe av årsaken kan være at det har blitt lettere å klage på nett. Dermed kan engasjement som tidligere fikk utløp i samtaler med andre lettere resultere i en klage. Jeg tror heller ikke alle tenker over at de klager på vegne av noen andre. Folk lar seg provosere, uten å tenke over at det som publiseres kan være greit for de involverte, sier Stavrum.

LES OGSÅ: VG fikk smekk for Rema-journalistikk

Kattekvinnen

Til nå i år er det spesielt to saker folk har latt seg provosere av. I januar publiserte NRK P3 et intervju Nano, en 20 år gammel kvinne som sier at hun føler seg som katt. Intervjuet spredte seg raskt på nettet. Noen reagerte fordi de mente kvinnen burde beskyttes mot seg selv. Mange har også reagert på pressens dekning av 13-åringen som døde i Valdres nyttårsaften, men de fleste klagene gir bare uttrykk for en generell misnøye med den samlede dekningen, og er ikke rettet mot bestemte redaksjoner eller artikler.

Det er viktig at mediene får tråkke folk på tærne, mener Helge Østbye, som er professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen.

– I slike saker er det bedre å skrive et leserinnlegg og skape debatt, enn å sende inn en klage. Om PFU skulle gripe inn i disse sakene ville det svekke ytringsfriheten, sier Østbye.

Han mener folk må finne seg i visse krenkelser fra mediene.

– Hvis ikke blir ytringsfriheten uthult. For alle saker som er viktige for ytringsfriheten er også saker som noen vil kunne bli krenket av.

LES OGSÅ: – Troende framstilles som klovner

Krenkingstid

Mange har kastet seg inn i debatten om hva det betyr å bli krenket, hvem som krenker hvem, og hvilke krenkelser vi må tåle. Bare i løpet av det siste året har har norske aviser brukt ordet «krenket» i 1149 artikler. For 20 år siden, i løpet av hele 1996, ble ordet brukt i kun 239 artikler.

– Alle klagene kan også være et uttrykk for den «krenkelsestiden» som vi nå muligens lever i. Vi lar oss lettere krenke enn før. Men det er viktig at de som føler seg krenket tenker gjennom hvorfor de føler det slik, og hvorfor de ønsker at noen ytringer ikke skal være i det offentlige rom, sier Kjersti Løken Stavrum.

– Bør PFU utvide rammene for hva dere diskuterer, for å kunne fange opp dette engasjementet?

– Det er mulig at vi kunne synliggjøre dette engasjementet på et vis. Og jeg tar gjerne imot gode forslag om hvordan det kan gjøres. Men mange av disse debattene hører nok heller hjemme i sosiale medier eller andre fora. Noen av klagene kunne for eksempel egnet seg som leserbrev.

Når publikum er misfornøyd kan det også bidra til å gjøre redaksjonene mer bevisste, mener Stavrum.

– For eksempel fikk jeg en e-post av noen som mente det var feil å bruke et bilde av Ingrid Alexandra for å illustrere at det gikk av et vådeskudd på skolen hennes. Det er et interessant poeng, og jeg vet ikke hvor bevisste redaksjonene var da de gjorde det. Det er mulig at det gikk litt på autopilot.