Lang natt på scenen

– Hvorfor en hel natt?

– 2. verdenskrig er noe vi fortsatt preges av på så mange måter. Dette var en natt over jorden, og vi skal gå inn i denne lange natten sammen med publikum, forteller Tindberg.

– Ved midnatt går strømmen på hele Det Norske Teatret, og vi begynner å spille, og er sammen med dere til solen står opp igjen, og freden endelig kommer.

Fire forfattere

– Hva forteller dere underveis?

– Stykket springer ut av alle de små detaljene som vi bærer på, og som til sammen er 2. verdenskrig. Grunnhistoriene er skrevet av fire betydelige forfattere fra fire ulike steder i verden, som fikk i oppdrag å nærme seg 2. verdenskrig helt fritt, forteller skuespilleren.

LES KOMMENTAREN: «Vi setter ikke folk i gapestokken lenger. Vi gjør noe enda verre»

– Så har vi på teatret foreslått ting som kan binde fortellingene sammen. En av forfatterne, David Craig, valgte for eksempel å intervjue folk om hva de tenker på når de hører "2. verdenskrig". Svarene er trykket opp på gammeldagse kartotekkort som ligger på scenen, og som vi iblant plukker opp og leser. Men de hadde egentlig fortjent et stykke hvert og ett.

Spiller 100 år gammel mann

– Hvilken historie griper deg mest?

– Mange. De har forskjellige lynne. Noen imponerer meg, andre er underlige, noen snakker til følelsene, andre til intellektet, sier han.

LES OGSÅ: Slik føles det å være papirløs

– Særlig én historie griper meg følelsesmessig. Jeg spiller en mann som feirer hundreårsdag med kake og alt som hører til. Han er ovnsbygger, og hele identiteten hans er å stable murstein og å mure. Og han snakker så levende om hvordan varmen fra menneskene smitter over i muren. Så viser det seg at han har murt de fleste murene i de store konsentrasjonsleirene.

Å se ting i fugleperspektiv

– Hvorfor må dette fortelles nå?

– Hvis vi ser en middels Dagsrevy, så er nesten alt vi ser av dagens politiske og religiøse konflikter, produkter av 2. verdenskrig, av de maktforhold og grensene som ble skapt da, og de splittelsene av folkegrupper som skjedde. Det er den ytre rammen, sier Tindberg.

– Så handler det også om å se det litt i fugleperspektiv. Her hjemme tenker vi for eksempel på 9. april, i Kina eller Irak vil man ha andre referanser. Men vi er alle preget av det. Dessuten er – for meg i hvert fall – det store spørsmålet: Hvordan var det mulig? Og hvordan er det mulig i dag? Hvordan er det mulig at vanlige mennesker kan bli med på noe slikt.

Vil snakke med Assad

– Over til de faste spørsmålene. Hva vil du ha mer av i norsk politikk?

– Godhetstyranni.

LES OGSÅ: Kristne går til kinokamp i Frankrike

– Hva er det rareste du har hørt om deg selv?

– En gang da jeg leste noen tekster i en kirke, gikk min kone ut sammen med de andre etterpå. To damer gikk bak henne og snakket om stykket. Den ene sa til det andre: Ja, det var nydelig det Tindberg gjorde, men tror han på det selv? – Ja, svarte den andre: – Han har vært i pinsebevegelsen i alle år han. Det har jeg virkelig ikke. Men folk tror så mye om deg.

– Hva er hellig for deg?

– Noe så kjedelig som familien.

– Hvem ville du helst snakket med nå?

– Nå skal jeg straks møte sønnen til en venn av meg som skal søke teaterskolen. Det gleder jeg meg til. Å møte unge mennesker som drømmer om det samme som jeg selv gjør, er både givende og lærerikt. Men hvis jeg skulle satt meg ned og snakket med et menneske som kunne vært hvilket som helst i verden, så måtte det bli Bashar al-Assad. Det å komme inn i hodet på ham... Jeg får det ikke til å gå opp. Jeg forstår det ikke.