Laglig til for hogg

– Du har laget ny orkesterversjon av Goldberg-variasjonene, sammen med Bernt Simen Lund, – hva er linken til ditt eget verk?

– Begge er variasjonsverker, med utgangspunkt i et tema. Men de er svært forskjellige i uttrykket. Gjennom å skape en kontrast håper jeg at lytterne i beste fall kan få en ny opplevelse av Goldberg-variasjonene – opp mot mine Topelius-variasjoner. Jeg tar ikke opp konkurransen med Bachs arkitektoniske mesterverk, men jeg tenker at begge verkene har historier i seg – som det er vår oppgave å gi en fortellerstemme. Selv i Goldberg-variasjonene, som regnes som absolutt (ikke-beskrivende) musikk, er det en historie. Så fort man står på en scene og formidler musikk, går man inn i en fortellerrolle, med både frihet og ansvar.

– Hvem var Topelius?

– I år markeres 200-årsdagen for Zacharias Topelius' fødsel, det var også årsaken til bestillingsverket jeg fikk fra det finske Østerbotten Kammerorkester. Han var en markant kulturpersonlighet for finnene på 1800-tallet. Litt på linje med vår Bjørnson, han var også en slags finsk H.C. Andersen, og etterlot seg en rekke eventyr og fortellinger for barn. Flere av dem var med i Nordahl Rolfsens Lesebok for Folkeskolen. Jeg møtte dem på fanget til mor, før jeg selv kunne lese. De er kjempeskumle, jeg lyttet med skrekkblandet fryd – om ulvejakter og overnaturlige hendelser.

– Litt vel skremmende for en liten gutt?

– Jo litt, men siden kunsten og musikken ikke trenger noen form for sensur er jeg er helt sikker på at møtet med de mørke kreftene åpnet sjelslivet mitt og ga et bidrag til fantasien jeg er avhengig av som kunstner. Historiene spenner fra uskyld og streng pietisme til det demoniske, slik er Topelius også en slags nordisk parallell til Edgar Allan Poe.

– Dere har laget en helt ny orkesterversjon av Bachs Goldberg-variasjoner – og tar dere friheter?

– Hver eneste note fra Bach er med, og ingenting er forenklet eller forandret. Men vi går langt med klangfarger og uvante grep i orkestreringen. Verket er en fantastisk kombinasjon av matematisk perfeksjon og sterke emosjoner. Strengt i formen, men fullt av musikalsk glede. Og Bach bakbinder ikke utøverne med strenge instruksjoner. Innen klassisk musikk er vi altfor konservative, vi må bli mer vågale i fortolkningen. I kampen med det museale inntrykket mange får i møte med musikken vår, må vi stille oss laglige til for hogg og bli mindre ortodokse og opptatte av hva som er «riktig».