Vegard Higraff har skrevet historien om norsk filmsensur. Levende bilder ble første gang vist i Kristiania i 1896. Cirkus Varieté bød på den nye sensasjonen, Bioskopet. Bare tre måneder etter verdenspremieren i Paris kunne nordmenn se bevegelige bilder; italiensk bondedans og boksende kenguruer. Det vakte jubel, men «Enkelte troede endog at der var Personer bag Lyskjærmen, som udførte Bevægelserne».
Landets første kino kom i Oslo i 1904, og publikum ha mer enn snutter, de var blitt så vant til mediet at de sluttet å flytte seg i salen når det kom et tog i mot.
LES MER: Fransk protester mot film
Bekymring
Filmene fortalte fullstendige historier, og innholdet ble fort gjenstand for diskusjon. Folkestrømmen til kinoene vakte bekymring. Borgerskapet og representanter for skole, kirke og politi var urolige for at de unge kunne få ideer om umoralske handlinger. Særlig barna var begeistret, og aldersgrenser fantes ikke.
Kino var billig, og arbeiderklassen var blant de mest aktive brukerne. Avisen Ny Tid (Arbeiderpartiet) klaget i 1907 over det nye mediet hadde utartet til «Et Uvæsen af en beklagelig Art». Avisen ropte «et Varsko saa dette Uvæsen ikke faar Lov at brede sig til Skade for den opvoksende Slægt».
– «Uvæsenet» ble populært. I 1910 var kinobesøket i Norge på 760.000. Fem år senere hadde det økt til 10 millioner, forteller Higraff.
Kinohus poppet opp overalt, og sensasjonen ble krydret med litt mer voldelige røverhistorier og «nøkkelhullserotikk».
– Det var harmløse greier, med litt kyssing og stjålne blikk. Men prester, lærere og sedelighetsforeningene protesterte mot umoralen som fordervet svake sinn, forteller forfatteren.
LES MER: Forskning på religion og humor
Fjernet nakne bein
Ramaskriket fra kristenfolket og sedelighetsforeningene førte til at Kinoloven ble vedtatt i 1913, Da kom Statens Filmkontroll, bestående av to personer «utnevnt av Kongen», og man måtte ha konsesjon for kinodrift.
Gjennom hele perioden fra 1913 til slutten av 1920-tallet ble kyss, omfavnelser, lidenskapelige blikk og nakne bein regelmessig fjernet.
– Replikker som «Sylte min sjæl», «Død og salte pølser», «Nu har jeg dig din lille tøs» var noen av kraftsalvene som ble sensurert, forteller Higraff.
Aldersgrenser fantes ikke i filmens barndom. Først i 1922 kom grensen på 16 år, men fortsatt var noen filmer tillatt for alle.
Etter hvert ble det aktuelt å sensurere også ut fra blasfemi og politisk korrekthet, og særlig Dagbladet protesterte.
– Charlie Chaplins På aksel gevær ble klippet fordi den harselerte med de krigende makter under 1. verdenskrig. Med 1930-tallet kom Hollywood-filmene, med mer vold, men fortsatt ganske så bluferdig. Helt til i dag har det vært en markant forskjell i gjengivelse av sex-scener, amerikanske filmer er sterkt nedtonet i forhold til de europeiske, forteller han.
I 1926 ble Panserkrysseren Potemkin (en av filmhistoriens store klassikere) forbudt, fordi den forherliget revolusjonære handlinger. Den ble senere tillatt, med 230 meters klipping.
– I 1939 ble den amerikanske filmen Confessions of a Nazi-spy forbudt i mange europeiske land, etter press fra Hitler-Tyskland. I Norge kom det et forslag om politisk sensur, vedtaket skulle behandles kvelden før 9. april 1940. Det rakk man ikke, og forslaget er aldri reist igjen, sier han.
LES MER: Nei til blasfemilov
Protester
I 1954 kom det differensierte aldersgrenser på 7, 12 og 16 år. De var absolutte, så barn under sju år fikk ikke adgang.
På femtitallet kom protester mot flere filmer, og i 1963 gikk mange kirketopper ut mot Ingmar Bergmans Tystnaden. Den ble imidlertid tillatt, med ett minutts klipping.
Midt på 1960-tallet kom foreningen Fri film på banen. De forfektet mer åpenhet, som motkraft mot protestbevegelsene.
– Da var film akseptert som kunstnerisk uttrykksform, og kunst kunne ikke sensureres.
I 1980 kom Monty Python-filmen Life of Brian.
– Det er sannsynligvis den filmen som har skapt mest støy i Norge. Like før hadde Kirkvaag/Lystad/Mjøen harselert over kirke og presteskap, og kristenfolket mobiliserte. Filmen ble forbudt på grunn av blasfemi, det hadde ikke skjedd siden 1920-tallet. Men Norge ble stående helt alene, og det gikk bare noen måneder før filmen ble godkjent. Kompromisset var en tekstplakat som slo fast at personen i filmen ikke var Jesus, forteller Higraff.
LES OGSÅ: Nye aldersgrenser tilpasset barna
Rå vold og porno
Så kom videovold-debatten på 1980-tallet, med sterke krav om innstramming og kontroll. Det førte til ny konsesjonsordning og registrering av alle filmer. Etter en Grunnlovsendring i 2004 er det ikke lenger mulig å forhåndskontrollere filmer.
– Setter man 18-års grense, er det meste lov – inkludert rå vold og «alminnelig» pornografi. Filmer med lavere aldersgrenser må godkjennes av Medietilsynet. For meg blir det rart at debatten om ytringsfrihet blir snudd på hodet og nå blir et spørsmål om barns «rett» til å se film.
Vegard Higraff mener at hva som er tillatt for de gitte aldersgrensene, har endret seg kolossalt.
– Ringenes Herre-sakene illustrerer den dreining Filmtilsynet har gjort i synet på barn og unges utvikling og medieforståelse. På 1990-tallet var fokuset på barns sårbarhet og behov for beskyttelse mot film, vektla man nå i stadig større grad barns informasjons- og ytringsfrihet. Personlig ville jeg aldri gitt den filmen 11-års grense, sier Higraff.
LES FILMANMELDELSE: Frihet og brorskap
