Kultur

Kvinner som 
fulgte kallet

Misjonskvinnene har bidratt mer til kvinnekampen 
enn vi har vært klar over, sier historiker.

Bilde 1 av 3

Med fare for selv å bli forfulgt, skrev Bodil Biørn hjem til Norge om folkemordet mot armenerne under første verdenskrig. I tillegg drev hun barnehjem og medisinsk poliklinikk for flyktninger. Hva får en skipsrederdatter til å forlate et behagelig overklasseliv for å hjelpe mennesker på flukt?

Biørn var ikke alene om å bli misjonær. I 1902 ble foreningen Kvinnelige misjonsarbeidere (KMA) opprettet, og representerte en ny generasjon kvinner. De hadde utdanning, søkte selvstendighet og kom fra borgerskapet. Felles for dem alle var at de ønsket å jobbe selvstendig, uavhengig av menn, og følge kallet fra Gud.

Nytt blikk

Inger Marie ­Okkenhaug er professor i historie ved Høgskolen i Volda. Med ­utgangspunkt i livshistorien til Bodil Biørn har hun skrevet ­boken En norsk filantrop, om folke– mordet på armenerne og ­datidens flyktningkrise.

Men boken tar også for seg en ukjent del av norsk misjonshistorie, nemlig hvilken rolle kvinnelige misjonærer spilte for norsk og internasjonal kvinnefrigjøring.

– Jeg vil nyansere misjonshistorien litt og vise hvordan misjonsvirksomheten påvirket kampen for kvinners levekår, sier hun.

LES OGSÅ: Det tok 106 år før kvinnene fikk stemmerett i organisasjonen de selv startet

Ifølge Okkenhaug ble kallet en mulighet for å bryte med sosiale normer og forventninger til hvordan en kvinne skulle­ leve. Dermed kunne Biørn og andre kvinner ta utdanning og følge egne interesser, i stedet for å gifte seg og ta vare på barn.

Kallet legitimerte kvinnekamp på andre arenaer, ved å organisere bistandsarbeid og starte opp skoler, arbeid som tradisjonelt hadde tilhørt menn. I tillegg var det viktig for KMA å sørge for at de lokale kvinnene i Tyrkia og andre ikke-vestlige land fikk skolegang.

Stemmerettskvinner

I tillegg til å bryte med forventningen om at kvinner skulle underordne seg menn, var Biørn og andre kvinnelige misjonærer opptatt av kvinnesaksspørsmål. Ifølge Okkenhaug var det kontakt mellom dem og de såkalte stemmerettskvinnene.

– Kvinnene i KMA insisterte på å ha råderett over egen organisasjon, og ingen menn fikk lov til å være med. På denne måten var de klart feministiske, forteller Okkenhaug.

LES OGSÅ: Brundtland og andre har banet vei for Clinton

Ved å legitimere kvinnelig arbeid utenfor hjemmet, la misjonskvinnene til rette for kontakt mellom kvinner. Nå fikk de en arena hvor de kunne møtes og sette agendaen selv.

– Jeg tror ikke vi har tatt innover oss hvor viktig dette arbeidet var for den organisatoriske utviklingen blant norske kvinner, forklarer Okkenhaug.

I dette arbeidet spilte både ­prestefruer og misjonærkvinner en viktig rolle.

Inspirasjon i dag

For Inger Marie Okkenhaug er Bodil Biørn i dag et forbilde på flere måter.

– Dagens flyktningsituasjon er ikke unik, uskyldige mennesker har lenge blitt ofre for storpolitikk. Tidlig på 1900-tallet var det armenerne, i dag er det syriske flyktninger som trenger hjelp, forteller hun.

LES OGSÅ: Hun er Skandinavias første kvinnelige imam

Ifølge Okkenhaug kan Biørn og de andre misjonskvinnene lære oss noe gjennom hvordan de kastet seg ut i sin tids humanitære kriser.

Men det var ikke bare kjønnsbarrierer de utfordret. Misjonærene var også noen av de første nordmennene som dro til ikke-vestlige samfunn. I Midtøsten var målet å starte en reformasjon blant de kristen-ortodokse armenerne, men i likhet med mange andre misjonærer, var det sannsynligvis Biørn som tilpasset seg mest sine nye omgivelser.

Disse kulturmøtene mellom europeere og folk fra Midtøsten er relevante i dag også.

– Biørn var drevet av et ønske om å forstå «de andre», på en måte som vi kan lære av i dag. Hun var åpen, nysgjerrig og ­ydmyk, og villig til å komme den andre i møte. Hun var en kvinne av i dag, sier Okkenhaug.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur