Med fare for selv å bli forfulgt, skrev Bodil Biørn hjem til Norge om folkemordet mot armenerne under første verdenskrig. I tillegg drev hun barnehjem og medisinsk poliklinikk for flyktninger. Hva får en skipsrederdatter til å forlate et behagelig overklasseliv for å hjelpe mennesker på flukt?
Biørn var ikke alene om å bli misjonær. I 1902 ble foreningen Kvinnelige misjonsarbeidere (KMA) opprettet, og representerte en ny generasjon kvinner. De hadde utdanning, søkte selvstendighet og kom fra borgerskapet. Felles for dem alle var at de ønsket å jobbe selvstendig, uavhengig av menn, og følge kallet fra Gud.
Nytt blikk
Inger Marie Okkenhaug er professor i historie ved Høgskolen i Volda. Med utgangspunkt i livshistorien til Bodil Biørn har hun skrevet boken En norsk filantrop, om folke– mordet på armenerne og datidens flyktningkrise.
Men boken tar også for seg en ukjent del av norsk misjonshistorie, nemlig hvilken rolle kvinnelige misjonærer spilte for norsk og internasjonal kvinnefrigjøring.
– Jeg vil nyansere misjonshistorien litt og vise hvordan misjonsvirksomheten påvirket kampen for kvinners levekår, sier hun.
LES OGSÅ: Det tok 106 år før kvinnene fikk stemmerett i organisasjonen de selv startet
Ifølge Okkenhaug ble kallet en mulighet for å bryte med sosiale normer og forventninger til hvordan en kvinne skulle leve. Dermed kunne Biørn og andre kvinner ta utdanning og følge egne interesser, i stedet for å gifte seg og ta vare på barn.
Kallet legitimerte kvinnekamp på andre arenaer, ved å organisere bistandsarbeid og starte opp skoler, arbeid som tradisjonelt hadde tilhørt menn. I tillegg var det viktig for KMA å sørge for at de lokale kvinnene i Tyrkia og andre ikke-vestlige land fikk skolegang.
Stemmerettskvinner
I tillegg til å bryte med forventningen om at kvinner skulle underordne seg menn, var Biørn og andre kvinnelige misjonærer opptatt av kvinnesaksspørsmål. Ifølge Okkenhaug var det kontakt mellom dem og de såkalte stemmerettskvinnene.
– Kvinnene i KMA insisterte på å ha råderett over egen organisasjon, og ingen menn fikk lov til å være med. På denne måten var de klart feministiske, forteller Okkenhaug.
LES OGSÅ: Brundtland og andre har banet vei for Clinton
Ved å legitimere kvinnelig arbeid utenfor hjemmet, la misjonskvinnene til rette for kontakt mellom kvinner. Nå fikk de en arena hvor de kunne møtes og sette agendaen selv.
– Jeg tror ikke vi har tatt innover oss hvor viktig dette arbeidet var for den organisatoriske utviklingen blant norske kvinner, forklarer Okkenhaug.
I dette arbeidet spilte både prestefruer og misjonærkvinner en viktig rolle.
Inspirasjon i dag
For Inger Marie Okkenhaug er Bodil Biørn i dag et forbilde på flere måter.
– Dagens flyktningsituasjon er ikke unik, uskyldige mennesker har lenge blitt ofre for storpolitikk. Tidlig på 1900-tallet var det armenerne, i dag er det syriske flyktninger som trenger hjelp, forteller hun.
LES OGSÅ: Hun er Skandinavias første kvinnelige imam
Ifølge Okkenhaug kan Biørn og de andre misjonskvinnene lære oss noe gjennom hvordan de kastet seg ut i sin tids humanitære kriser.
Men det var ikke bare kjønnsbarrierer de utfordret. Misjonærene var også noen av de første nordmennene som dro til ikke-vestlige samfunn. I Midtøsten var målet å starte en reformasjon blant de kristen-ortodokse armenerne, men i likhet med mange andre misjonærer, var det sannsynligvis Biørn som tilpasset seg mest sine nye omgivelser.
Disse kulturmøtene mellom europeere og folk fra Midtøsten er relevante i dag også.
– Biørn var drevet av et ønske om å forstå «de andre», på en måte som vi kan lære av i dag. Hun var åpen, nysgjerrig og ydmyk, og villig til å komme den andre i møte. Hun var en kvinne av i dag, sier Okkenhaug.