– Kunsten tør mer enn kirken

De pleier å bli sittende lenge, ­redaktørene for Kirke og kultur. Da teologen og høyremannen Inge Lønning ga seg etter 38 år, fikk han spørsmålet «Du gir deg tidlig?». En av forgjengerne, biskop Eivind Berggrav, hadde nemlig sittet i 50 år.

Hvor lenge Anne Veiteberg blir, tør hun ikke svare på. Men hun er allerede historisk, som første kvinnelige redaktør i det anerkjente tidsskriftet som neste år fyller 125 år. Veiteberg er også den første nynorskbrukeren:

– Jeg er opptatt av å videreføre en stolt tradisjon, en profil som er kulturåpen, tverrfaglig og teologisk liberal, sier Veiteberg, som er utdannet idéhistoriker, og inntil i fjor var forlagssjef i Verbum.

Kløften

Da det ble grunnlagt i 1894 var navnet For Kirke og Kultur. Tidsskriftet var radikalt i sin tid. Grunnleggerne var Christopher Bruun og Thorvald Klaveness, som ville adressere det de opplevde som en stor kløft mellom kirken og kulturen. På den ene siden sto «de ledende aander­ i videnskaben, kunsten og ­literaturen», som var «færdige med kirken». På den andre siden sto kristne som fryktet kulturen, og så den «som en fiende af troen selv». Bruun og Klaveness' program var å bygge broer.

I dag har debatten tatt nye veier, påpeker Veiteberg, og ­viser til at det allerede reflekteres i publikasjonens undertittel, som siden 2010 har vært «religion og samfunn». Spørsmålet om hvilken rolle religion og livssyn skal ha i samfunnet fremover, er et av de helt sentrale å stille i vår tid, mener den nye redaktøren.

– «Alle» snakker om dette­ i dag. Hva har et tidsskrift å ­bidra med i denne – nær sagt – kakofonien?­

– Nyhetsbildet blir lett flyktig og kjapt, men vår ambisjon er å gå grundigere til verks. Vi vil gi tid og plass til de lengre resonnementene. Og vi vil legge vekt på å formidle god og ny forskning til et bredere publikum. Jeg er også opptatt av å finne nye stemmer. Her vil jeg til å være oppsøkende, særlig med tanke på å få inn flere kvinner som bidragsytere.

LES OGSÅ: – Kultur er kirkelig kjernevirksomhet

Kunsten

– Kirke og kultur. Hva betyr denne tittelen i dag?

– Jeg opplever jo at nedslagsfeltet er utvidet. Men vi trenger fortsatt å snakke om forholdet mellom kirke og kultur, og ikke minst mellom kirke og kunst. Derfor vil du se at vi har stoff om litteratur og film, teater og billedkunst. Og så blir det spennende for oss å følge med på utviklingen i Den norske kirke fremover, og forholdet mellom majoritet og minoritet. For­håpentligvis vil diskusjonene i kirken handle om mer enn økonomi, stillinger og kirkebygg. Mer om hva som kan bidra til større oppslutning, og at kirken oppfattes som en viktig samfunnsaktør, en som engasjerer seg for menneskeverdet og for rettferdighet, sier Veiteberg.

LES OGSÅ: Voksende behov for kirkekultur

Korrektiv

Hun peker på at sentrale debatter på årets kirkemøte berøres i det første nummeret hun har vært redaktør for. Det gjelder både ny lov for livssynsmangfold, og videreføringen av kirkens egen «kulturmelding», Kunsten å være kirke.

Som et bidrag til sistnevnte ­debatt, om hva kulturen kan bety for kirken – og vice versa – ble det i mars i år spikret opp 39 teser på kirkedøren til Oslo domkirke.

Veiteberg drøfter tesene i sin første leder. Her sier hun blant annet at hun savner at tesene sier noe som kunsten og kirken «sin rolle som korrektiv til samfunnet».

– Hva legger du i dette?

– Det handler om at både ­kirken og kunsten er aktører i samfunnet, som kan bidra med kritikk av makt, av kommersialisering, og av et samfunn som preges av et menneske- og ­verdisyn som strider med hva vi tror på. Og av og til tror jeg at kunsten tør mer enn hva kirken gjør. Den tør å gå utover noen konvensjoner og å kritisere. Vi har jo hatt denne diskusjon om kirken er for politisk­ eller ikke. Der tenker jeg at kirken har et samfunnsoppdrag, og at vi skal si fra når menneskeverdet blir tråkket på.

– Blir ikke dette en slags bedehuskristendom i ny innpakning: En tanke om at samfunnet i bunn og grunn er korrumpert, og må forandres av de troende?

– Nei. Men jeg kommer selv fra en del av landet som var preget av motkulturer. Både nynorsksaken, avholdssaken og bedehuskristendommen sto sterkt på Vestlandet. Og jeg synes det er spennende å tenke at dette tidsskriftet ikke skal følge hoved­strømmen, men være en slik ­annerledes stemme, et korrektiv. Men slik jeg ser det, er det ikke lenger noen opposisjon mellom kirke og øvrig kulturliv. Den kampen er over.

Veiteberg kjenner tidsskriftet­ fra innsiden, som tidligere ­redaksjonsmedlem. Nå har hun håndplukket sin egen. Alle i ­redaksjonen har doktorgrad, med ulike fagbakgrunn. Det ­resulterer i et bredt spekter av bidrag, mener redaktøren. I første nummer skriver blant annet Marta Norheim om virkelighetslitteraturen. Hun spør om det er et større problem at fakta er preget av fiksjonen enn av virkelighet kommer inn i fiksjonen. Torgeir Landro skriver om synet på husdyr i middelalderen, nærmere bestemt hva som var tabu å spise og ikke. Mens Halvor Moxnes tar for seg Jesusforskningens politiske slagsider. Blant annet.

LES OGSÅ: Kirken er den nye kulturscenen

Spissere

Redaktøren lover også numre som går spissere til verks. Et eget temanummer om frelse, er under planlegging. Det er mye redaktøren er nysgjerrig på.

– Jeg har lyst til å se nærmere­ på hatytringer, islamofobi­ og ­høyreekstremisme. Det har skjedd noe med måten vi snakker sammen og diskuterer på de siste årene, og dette­ synes jeg er viktig å ta tak i. Også ville det være spennende å lære mer om ulike retninger innen islam. ­Tidligere var det mer fokus på ­radikalisering i ungdomsmiljøene.­ Men hva skjer i dag? Og hva er fremtiden for religionsdialogen?­ Det er ting jeg har lyst til å se mer på.