Kunsten raser og forsoner

Herborg Kråkevik bærer med seg manus og kostymer, og takker varmt for dagen til flere av de involverte, før vi går forbi sminke­bordet bak scenen på Oslo Nye Teater. Prøvene på forestillingen Sommeren uten menn er akkurat over. Hun henter kaffe fra automaten og knekker opp en Troika. Det er noe som ligner ku-skinn på puffene i den lille stua bak scenen. Fra høyttaleren takkes det for dagen og innkalles til ny gjennomgang neste morgen.

Selv om vi er på teatret, er det først og fremst en bok vi er kommet for å snakke med skuespilleren, sangeren, komikeren og redaktøren om. Nomaden og bonden er en samling med dikt av Kolbein Falkeid, og Herborg Kråkeviks betraktninger over noen av disse.

– Hvis jeg har en tomhetsfølelse kan jeg si til meg selv: Men det er bare lenge siden du har lest! Bortsett fra barna mine og nærmeste familie, er litteraturen min viktigste trøst og glede, sier Kråkevik.

– Det handler vel om å få mer innsikt, komme bort fra det trivielle og oppleve en gjenkjennelse, legger hun til.

Sinne uten makt

Da Kråkevik gikk i gang med arbeidet om å samle et utvalg av Kolbein Falkeids dikt, gjorde det inntrykk at hun i alle samlingene fant det hun kaller de deilige og viktige sinte diktene. I boka snakker hun om raseri. Det er et godt ord, synes Kråkevik.

– Hvilken driv er raseriet i kunstnerskapet ditt?

– Jeg vi jo overhodet ikke kalle mitt liv for et kunstnerskap, er Kråkevik rask med å understreke.

– Nei, men andre gjør nok det.

– Det synes jeg ... Ja, tusen takk. En ting er raseriet som er politisk og sosialt engasjement. Men som skuespiller og sanger kan også raseriet over å ikke få det til, være noe en kan bruke til å presse seg.

I stykket Sommeren uten menn basert på Siri Hustvedts roman, har Kråkevik hovedrollen som Mia. Stykket adresserer hvordan det ofte er forskjell på hvordan menn og kvinner oppfattes som sinte.

– Mia er sint og lei seg og alt mulig på en gang. Men raseriet hennes har ikke noen makt.

Om raseriet vårt hadde hatt makt, ville vi ikke da kunne ha endret livssituasjonen vår? Det spør Mia seg om. I Nomaden og bonden, skriver Kråkevik om en uro hun deler med Falkeid, over hvor samfunnet er på vei. Det handler både om hva som skjer med naturen og om sosiale forskjeller.

– Trengs det større sinne i møte med denne utviklingen?

– Ja, absolutt. Det er så lett å bli likegyldig. Men å gå rundt og være sint er veldig slitsomt. Det er som om det er opplest og vedtatt at vi må ha vekst, og det er vi blitt slaver av. At en stadig skal bli rikere og rikere, bekymrer meg helt enormt.

LES MER: Skjevt blikk på kjønnskampen

Uro og lengsel

Diktet «Et umulig par» har gitt tittelen til boka. Her skildrer Falkeid to sider av mennesket: nomaden og bonden. Den som vil ut og se verden og den som vil være bofast og stødig.

Vi spør Kråkevik om dette også er overførbart på samfunnsutviklingen, slik hun ser det. At forbrukerkulturen kan knyttes til nomaden, og den bærekraftige mot­bevegelsen til bonden. Men for henne har diktet først og fremst vært personlig, ikke politisk.

– Første gang jeg leste diktet, tenkte jeg: «Ja, sånn er jeg òg». Jeg kjenner igjen uroen, og samtidig den der lengselen etter å være i ro, dag etter dag. Men det ligger en sorg i det, for jeg vet at det ikke hadde gått. Jeg hadde aldri klart å stå i en bonde­tilværelse, selv om bonden står for noe mer enn yrket. Bonden er den hederlige typen man har lyst til å være. Grace ­under pressure, som Hemingway kaller det.

Ikke bare bli

Kråkevik forteller om hvordan det er å snakke med Kolbein Falkeid om disse tingene. Hun improviserer til og med en aldri så liten parodi av hvordan den folkekjære dikteren på samme tid vil sitte i ro og lese alle bøkene sine mens han røyker, og fare ut på havet og se stjernene.

– Vi lærer av begge deler?

– Ja, jeg tror det skal mer til enn bare å bli. Mennesket må bevege seg i sinnet, og derfor er kunst, litteratur og opplysning så viktig. Nå reiser de jo masse, også de som er fra oppe i dalen i Hardanger der jeg kommer fra. Men det er jo ikke sånn at alle var kloke der i gamle dager, fordi de var bofaste og visste noe om jorda.

LES OGSÅ: Vil fly 100 prester til Tyrkia

Tid til å ta inn

Mennesket har forskjellig evner og vi kan være kloke på forskjellige måter, mener Kråkevik. Samtidig tenker hun at det er fult mulig å reise verden rundt uten å få med seg noe som helst. Det gjelder å ha antennene ute.

– En ting er mottakerapparat, en ­annen ting er å sette ord på hva vi har opplevd. Jeg tror veldig mange mangler språk for hva en bok eller en teaterforestilling gjør med dem. Det er ikke noe vi lærer på ­skolen.

– Er du av og til hjemme i Hardanger?

– Ja, men altfor lite og alltid altfor kort. Jeg merker at det tar lengre og lengre tid før jeg får naturopplevelsene slik jeg gjorde­ det før. Det er veldig trist, sier Kråkevik og ser alvorlig framfor seg.

– Nå må du forsyne deg med Troika før den blir varm, legger hun til og skyver det glinsende papiret over bordet.

At det blir vanskeligere å åpne seg for naturen, handler om at vi beskytter oss og lukker av sansene i møte med de mange inntrykkene man venner seg til å ta inn i en by, tror Kråkevik. Vi tar kanskje ikke helt på alvor at ting tar tid.

– Det å være tett på naturen har vært så sterkt og viktig for meg. Så hellig, på en måte. Nå tar det lang tid før jeg føler at jeg er der. Og det er jo alltid så masse en vil.

LES MER: Enke med temperament

Forsoningen

Kråkevik har opplevd at det i naturen finnes en slags sannhet, som vi ikke så lett får øye på andre steder.

– Jeg tror nok at det er der det egentlig skjer, men at vi er kommet veldig lagt vekk fra det.

– Men du har kjent det sånn?

– Ja, at de store spørsmålene i livet, ­meningen med det hele, kanskje blir litt mer forståelig når du går ut i naturen. ­Eller: Det er ikke så farlig om jeg ikke forstår, jeg kan bare overgi meg til dette. Slik er det lenge siden jeg har tenkt nå. Men kanskje det kommer tilbake. Kanskje.

Kråkevik er stille litt før hun legger til:

– Og så kan man jo bruke det. Savnet kan man bruke til å lete i forfatterskap, eller på scenen ... Etter en ekthet.

– Du skriver et sted i boka om Falkeid at skrivingen hans virker som en måte å forsone seg med de store gåtene på.

– Ja, det er sant at det nok er noe av det samme som det å være i naturen var for meg engang. Det er vel det skikkelig kunst handler om: å prøve å forstå på vår ufullkomne måte.

LES OGSÅ: NRK Super får kritikk for kjønnshårvoksing-video