Bøker

Kunsten å trikse med selvangivelsen

Aldri er jorden deiligere enn i julebrevene.

Fra noen kommer den i form av one-lineren «God jul», fra andre i form av en mange sider lang årsrapport. Julebrevet er virkelighetslitteraturens mest utbredte sjanger. Eller er det snarere fantasy?

I julebrevene lever sosiale, aktive familier der ingen krangler på ferie, har kjærlighetssorg eller mister jobben.

Burde vi dermed åpne julebrevene med et sylskarpt kritisk blikk, klare til å avsløre de bedragerske tekstene?

LES OGSÅ: Guds sendebud er blitt selvhjelpsinstrument

Naive

Det er i hvert fall ikke det vi gjør, ifølge Mette Elisabeth Nergård som har forsket på julebrev.

– Vi omstiller oss til en naiv tilstand av velvilje. Der vi tenker at alt står bra til, siden de faktisk har sendt brevet. Vi forventer null kontroverser, og tar alt i beste mening – slik man kanskje helst skal gjøre det i julen, humrer førstelektoren ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Nergård gjorde en retorisk analyse av 100 masseproduserte julebrev. Slik fant hun ut hvordan norske familier fremstiller seg selv i den årlige årsmeldingen som skrives på en tid av året da de fleste av oss har ekstremt dårlig tid.

WordArt

Den ble mulig på grunn av tekniske nyvinninger.

For selv om vi har skrevet brev i generasjoner, kom tradisjonen med julebrev seilende fra USA i den nære etterkrigstiden. Den hadde stensilkunsten som avgjørende forutsetning. Først fikk vi blåpapiret, og siden kopimaskinen. Senere fikk vi Microsoft Word, der mor og far kunne fråtse i WordArt, fonter som Comic Sans, og lime inn et aldri så lite utvalg av årets feriebilder. Så kunne julebrevet sendes på e-post til familiens åtti nærmeste.

Skjønt, i vår tid, vil et brev som skiller seg ut som personlig stå aller høyest i kurs.

– Håndskrevet oppfattes mest autentisk, konstaterer forskeren.

– Men hvorfor gjør vi det?

– Vi skriver julebrev for å opprettholde en tradisjon. Og for å ha kontakt med mennesker vi setter pris på. Men så handler det jo selvsagt også om denne trangen til å gi en sosial selvangivelse med veldig positivt fortegn.

LES OGSÅ: Dødssyk mirakelmusiker vil vekke oss

Upersonlig?

Tenker man etter, er julebrevet et pussig format. Tekstene er langtekkelige i forhold til de lynraske statusoppdateringene som vi er vant til fra sosiale medier. På den andre siden, er de bare sensurerte minivarianter av bekjennelseslitteratur à la Knausgård, Espedal, Hjort-søstrene eller Gulliksen.

– Jeg synes det er en vanskelig sjanger. Man føler seg tvunget til å fremstille virkeligheten som så glansfull. Det blir jeg litt skremt av, sier Geir Gulliksen.

– Med fare for å fornærme noen, er jeg sannelig ikke helt sikker på hva vi skal med et julebrev. Et julebrev er jo nokså upersonlig. Et personlig brev, på en annen tid av året, setter jeg nok mye større pris på, sier Helga Hjort.

– Hva forventer du av et julebrev?

Standarden er en redegjørelse for hva brevskriveren og familien har gjort i løpet av året. Av hyggelige ting - ferie, utflukter og karriere.

– Hvordan bør man ikke skrive i et julebrev?

– Ikke alle har like enkle familieforhold. Det kan være verdt å huske på, når man skriver om sin egen families fremganger. At julebrevet ikke bør oppleves som en belastning for den som får det, sier Hjort.

Sofagriser

Det handler om oppussing, ferie og jobb, ifølge forskningen. Men ett tema trumfer alle andre: Barn.

Julebrevbarna har klare personlighetstrekk. De er usedvanlig aktive. De driver med idrett, er sosiale, og spiller gjerne et instrument. Lesehester og sofagriser finnes knapt i brevene som Nergård analyserte. Hun oppdaget dessuten at mens barna på 1960-tallet gjerne ble beskrevet som pliktoppfyllende, ble det et par tiår senere nærmest tabu å være skoleflink.

– Hvordan ser livene våre ut, ifølge julebrevet?

– De er veldig meningsfylte. Og samholdet i familien er veldig sterkt. Samtidig er det mye som ikke kommuniseres, som karrierefall, skilsmisser og psykiske lidelser, sier Nergård.

– Men andre typer sykdommer snakker vi om?

– Ja, men man er visst alltid litt bedre fra sykdommene når julebrevene skrives.

Fri for likes

Brev har dårlige kår i vår tid, men julehilsenene er unntaket, ifølge Posten. Innen høytiden er omme, vil vi ha sendt et sted mellom 10 og 13 millioner hilsener med frimerke på.

– Selv om postmengden har gått ned, ser vi at dette er en tradisjon veldig mange nordmenn liker. Det er en del av juleforberedelsene, sa kommunikasjonssjef i Posten, John Eckhoff nylig til NRK.

– Men det skulle vært interessant å undersøke om selve innholdet i julebrevet har endret seg de siste årene. Siden jeg gjorde min forskning, har det fantastiske skjedd, at vi skriver julebrev døgnet rundt på sosiale medier. Dermed har man kanskje ikke det samme behovet for de store beretningene som før, undrer Nergård.

Likevel er det ett fortrinn julebrevene har, som sosiale medier mangler:

Du slipper å bekymre deg for hvor mange likes du får.

– Det er like greit. For julebrev er enveiskommunikasjon, der interessen for mottakeren egentlig er minimal, mener forskeren.

Hun har derfor ett tips til dere som i romjulen sitter bøyd over kortbunken og desperat prøver å forfatte noen linjer til grandtanten i Bodø eller studiekameraten du ikke har sett på tretten år.

– Ofre en bitteliten tanke på hvem mottakeren er, og la det vises i teksten. Da vil du skille deg ut.

Størst i Norge

Eventuelt kan du bare droppe det hele. I så fall er du i selskap med mannen som vokter Norges desidert største brevsamling. Nasjonalbibliotekets direktør Aslak Sira Myre har null forhold til julebrev:

– Nei, må man ha det? Jeg skriver ikke, jeg får ikke, og har ingen forventinger her.


Flest kort på jobben

Det er ikke bare privat vi sender julebrev. Også bedrifter og offentlige virksomheter sender brev til hverandre i julen. «Vi ser frem til gode innspill og inspirerende besøk over hele landet også i 2018», står det for eksempel i et kort Vårt Land fikk fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Forløperen til dagens departement, nemlig Fornyings- og administrasjonsdepartementet, pleide også å sende kort. Og grunnen?

– Tradisjon, sier tidligere fornyingsminister Rigmor Aasrud, i dag stortingsrepresentant for Ap.

– Men det er litt rart. Jeg skriver mange flere julekort til dem jeg har et profesjonelt forhold til enn til venner og familie.

– Hvordan ser de private ut?

– De går til litt fjernere familiemedlemmer, også de eldre jeg kjenner. De er svært korte. Også tenker jeg hvert år at jeg skal begynne tidligere med å skrive dem.


Håndtegnet 50 kalendere

Musikeren Rune Larsen har hatt liten tid til postkort mens han har vært på «Stille Natt»-juleturné i desember. Men en gang i tiden skrev han håndskrevne brev så blekket sprutet.

– Det var aldri «god jul og godt nyttår». Jeg fortalte jo litt om hva vi drev med her hjemme, men jeg var mer opptatt av å fortelle folk hva de betød for meg.

Ett år laget han også oppimot 50 håndtegnede julekalendere, som han sendte ut til venner og kjente.

– Jeg var besøk hjemme hos Per Tveit en gang, og da ble jeg inspirert! Han hadde en nydelig, forseggjort, håndlaga kalender. Så det året sendte jeg ut kalendere i stedet for julebrev, forteller Larsen.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker