På grensen til magisk

Begeistringen starter allerede før vi har rukket å gå inn dørene på Henie Onstad Kunstsenter. Ventilasjonsristene utenfor hovedinngangen fenger mine medbrakte kunstanmeldere – Julian (10) og Milja (7). Stiller man seg oppå dem, blafrer klærne og håret fyker til værs, og setter en hvinende god stemning for det videre kunstbesøket.

Å ha et tilbud for barn stod neppe i fokus da Nils Onstad, skipsrederen som giftet seg med kunstløpsdronningen Sonja Henie, etablerte denne særegne kunstinstitusjonen like utenfor Oslo på 60-tallet. Men i dag tilbyr museet, som regnes som en av Nordens ledende innen modernisme og samtidskunst, et eget opplegg for barn knyttet til utstillingene.

Eventyrlig installasjon

Like innenfor døren fanger den japanske samtidskunstneren Yayoi Kusama umiddelbart interessen. «Hymn of life» er en permanent installasjon, et svimlende rom med speil og polkadott-dekorerte lamper, som umiddelbart begeistrer små som store. Å få lov å bevege seg rundt i dette rommet føles på grensen til magisk. Som å bli kastet inn i en scene fra Alice i eventyrland, der rommet som i realiteten er 50 kvadratmeter, virker uendelig stort. Måpende fascinasjon suppleres av noen dypere betraktninger hos 10-åringen.

– Verden består av fem dimensjoner, men her virker det som det er mye mer. Dette er kunst!

Den optiske illusjonen gjør seg dessuten godt på bilder. Få norske utstillinger kan skilte med like mange profilbilder og Insta-storyer som «Hymn of life». Før vi beveger oss videre har også vi foreviget kunstopplevelsen.

[ Fra «flaut» til «forrykende» – dette er dommen over 12 barnebibler ]

Greit å ikke forstå

I utstillingen «New Visions» tas pulsen på eksperimentelle praksiser innenfor fotografi og mediekunst.

Med en rekke digitale bilder, skjermer man kan trykke på og en installasjon formet som en robot, trigges interessen ytterligere. Her kan man til og med bestemme hva roboten skal si.

Å være på Henie Onstad er enn så lenge kjempegøy! Hva det menes med de ulike kunstverkene er mer uklart, men som mine unge anmeldere blir enige om:

– Det er ikke alt man trenger å forstå!

Digital deltagelse

Arbeidene til utstillingens 22 kunstnerne blir supplert av forklarende informasjonstavler, i et språk myntet på voksne. At verkene tøyer grensene for fotografi og utforsker høyaktuelle temaer som ressursutvinning, energifordeling og datahøsting, går langt over hodet på barna.

Til gjengjeld stimuleres kunstinteressen i å utforske, delta og oppleve. Å sette på seg høreklokker med merkelige lyder eller liste seg inn i et omsluttende filmrom, som gir følelsen av å bli sugd inn i bildet.

At utstillingen er så taktil og myntet på digital deltagelse, gjør de små «Ikke rør» skiltene ved enkelte av verkene, vanskelig å få øye på. Resultatet er noen overraskende bryske beskjeder fra vakten, etter hvert som barna beveger seg gjennom utstillingen og tidvis tar på feil ting.

Sansebomber vs. statiske malerier

– Kan vi gå videre?!

Spørsmålet kommer etter noen skarve minutter i Henie Onstads «ikke-digitale» avdeling – nærmere bestemt Chagall – utstillingen. Ønsker man at barn skal ta innover seg mer av Marc Chagall – en av de mest berømte kunstnerne i den europeiske modernismen – er det lurt å begynne museumsbesøket her, for at «fallhøyden» skal bli mindre.

Det kan virke som skjerm-generasjonen og teknologi utfordrer museumspraksisen. Her blekner selv de mest drømmende og fantasirike maleriene til Chagall, sammenlignet med digital kunst og installasjoner med optisk illusjon. Vanlige malerier på en vegg blir for statisk kjedelige, når man har begynt museumsreisen med Kusamas sansebombe av et kunstverk.

[ Kulturredaktør Thomas Espevik oppfordrer kritikere til å anmelde populære barnebok-serier ]

Kreativt verksted

Kjelleren på Henie Onstad senteret rommer til gjengjeld et kreativt verksted for barn, som slår godt an. Et stort rom med langbord og små staffelier på rekke og rad, der kreativiteten i å male fantasidyr blir utfordret.

Oppgaven barna får er inspirert av utstillingen de nettopp forlot av kjedsomhet. At Chagall malte mange motiver med fantasidyr, har gått dem hus forbi, uten at det er til hinder for ønsket om å selv innta kunstnerrollen. Intensjonen bak kunstverkstedet er interessant: Slik gjøres barn fortrolige med kunst som uttrykksform. Innenfor museets vegger bryter man ned forestillingen om kunstneren som en fjern figur, frakoblet barnas virkelighet.

At fantasidyrene de lager, henges opp på veggen i verkstedet og blir en del av utstillingen, føles stas. Her er det dessuten en egen museumsvert som er behjelpelig for barna mens de maler, et tilbud som oppleves eksklusivt for voksen-følget som slik får «fri» til å fordype seg i Chagall i etasjen over.

Planleggingens kunst

Hver søndag klokka 12 arrangeres egne omvisninger for barn under navnet «Kunstdetektivene», der gåter skal løses mens man beveger seg mellom de ulike kunstverkene. Et godt triks for å innlemme barna i mer av kunsten? Selv er vi her på en lørdag, og tanken om at Henie Onstad fordrer planlegging hvis man ønsker å maksimere dannelsen, føles nærliggende.

I skulpturparken som omkranser museet, kan man dessuten gå på rebusjakt. Men etter tre timer i Henie Onstads indre, har mine medbrakte kunstanmeldere fått nok og har mer lyst på is. Hvem var Chagall? lyder det fra baksetet i bilen på vei hjem. Om ikke kunstformidlingen opplevdes helt komplett, har kanskje besøket likevel sådd noen frø av interesse for franske modernister.

---

Kunst for barn

• Hva kan norske kunstmuseer tilby barnefamilier?
• I en ny serie undersøker Vårt Land-kritiker Kjersti Juul hva slags tilbud som finnes for barn.
• Med seg har hun de to barna sine, Julian (10) og Milja (7).
• I dag: Henie Onstad Kunstsenter

---