Kunst

Nils-Aslak Valkeapää vokste opp blant rein, men ble kunster

Argumentet dårlig tid gjelder ikke på Henie Onstad Kunstsenter akkurat nå. Den samiske kunstneren Nils-Aslak Valkeapääs kunst insisterer på det evige.

Bilde 1 av 2

Det er lørdag formiddag, middels grått, en dag med mange sølepytter og vond vilje til å gå ut. Perfekt, tenker jeg nå i ettertid – den store mønstringen av viddenes og vindens venn, Nils-Aslak Valkeapää, er en markant påminnelse om at alt vær bærer livet i seg, alt har et budskap vi ikke er herre over, alt vi kan gjøre er å si som Valkeapää selv: «Så lenge livet vil spille på meg, vil jeg spille.»

Merkelig stillhet

Nils-Aslak Valkeapää vokste opp blant rein, men klarte ikke å rette tilværelsen sin mot å slakte dyr – han ble kunstner. Først lærerskole, så multikunstner, bildekunstner, musiker og komponist, forfatterskapet hans skaffet ham Nordisk Råds Litteraturpris. Selv ville han antakelig samlet alt i verbet «å være». Derfor er svært mange av bildene hans «uten tittel».

Inne i utstillingens store rom er det en merkelig stillhet, et «stillhetens anarki», som en annen multikunstner, John Cage, ville kalt det. Ikke fred, nødvendigvis, for uttrykkene er overveldende og uvante. Det kan sanses en ensomhet, en uro, ikke synlig, bare sanset – hele utstillingens uttrykk i en smell. Det blir slik når alt kommer så tett på og har naturen som sitt alibi. Naturens språk, som mange av oss for lengst har glemt, siden vårt svar på naturens rop er motorveg gjennom våtmarker. Denne ensomheten, stillheten finner vi igjen i kunstuttrykkene hos urfolk over hele verden, den er universell, derfor virker den så sterkt på oss alle. «Verden er forandret så kraftig at jeg nesten tror det ikke er noen veg tilbake ... jeg er ikke så sikker på om naturen fremdeles finnes», sa Valkeapää. Ikke underlig at han ble en stor inspirasjon for urfolk over hele verden, han var talsmannen, han reiste mye.

Nils-Aslak Valkeapää vokste opp blant rein, men klarte ikke å rette tilværelsen sin mot å slakte dyr – han ble kunstner.

LES OGSÅ: Vidderna inom mig er et samisk oratorium, ett enestående verk med tekster av Nils-Aslak Valkeapää og musikk av Svante Henryson

Samisk tradisjon

Bare så det er sagt: Vi snakker ikke om banal nasjonalromantikk, men «stemningskunst» likevel, uansett hvor vablete benevnelsen kan være. Alt er sansbart, bildelig formidlet – mer som en livsholdning. Jeg liker den rause plassen som er brukt, det er langt mellom bilder og uttrykk, bøker og illustrasjoner, foto – kanskje en bonus, en fornemmelse i seg selv av de uendelige, åpne viddene, havet og himmelen, som var Valkeapääs arbeidsplass. Alt må ses i den samiske tradisjonen som fortsatt er en tolkning av naturens livskraft – gjennom deres egne livskrefter.

Og så skal det sies: Det er lett å gå av seg skoene her, det vil si «måle» noe som helst etter den sedvanlige, vestlige kunstens regler og rotløshet. For ingenting binder kunstneren, verkene bæres av undringens meditative fruktbarhet. Fotoene, er de spesielle eller merkverdige? Nei. Er materialbildene det? Kanskje. Og går det an å ta fram begreper som banalt, skrikende? Nei. Helheten fanger. Fargene kan være giftige (akryl) der det skal være giftig, gjennomtrengende. Andre hører mosen og løvverket til, noen hører «trolldommen» til, tradisjonen, runer, materialer av alle slag – og joiken, samenes Mozart, som jeg hørte én si, klinger gjennom alt, fysisk allerede ved inngangen i opptak av Valkeapää selv. Slik er det å stå i skjæringspunktet der to evigheter møtes, fortiden og fremtiden, og holde balansen.

###

LES OGSÅ: Den som kommer for å brune seg, blir skuffet – Kitty Kiellands bilder er nærmest frie for sol, skriver Olav Egil Aune

Guds frommeste sønn?

«Døden er vår venn», jeg tror til og med Valkeapää sa «døden er min venn». Da kommer en tett på. Slik også Frans av Assisi sa det. Alt fortsetter. Det er skremmende, slik bildene her også kan være det, for oss som med beste evne og med god hjelp av vår materialistiske levemåte har skåret av de fleste av røttene våre og dermed kontakten med det en høytidelig kan kalle «væren». Hans anliggende er ett: Hvordan kan vi takke livet? Synger det et svar i oss, er vi med på hele sirkelen – liv, død, nytt liv. Sånn sett – som for Valkeapää – er livene våre selv kunst. I den forstand at vi søker det usagte, som heller ikke skal bli «sagt». Noe av det er så fredfullt at det kan spres med vinden.

Så: Hva da med denne høystemtheten, som vi finner ikke minst i diktningen hans, det flyter. Men det flyter som livsstrømmer. Sånn er det, dikt som det ikke finnes prosaiske ord for – det kan virke «formløst», ukontrollert - men innenfor «kontekst», som vi til plagsomhet sier i dag, er det ikke det. Det er lett å utrope Valkeapää til Guds frommeste sønn, Gud forby, ville han nok sagt, om han hadde hatt det vokabularet. Han jubler for det han kan stå inne for, grensen går der. Til gjengjeld er klangrommet stort. Og detaljene små tegn, små «utrop», beskjedne, en tydelig stemme, ikke mer. Det er det «lille» i denne utstillingen, som blir til det store. Vi går ikke fra bilde til bilde og sier med høyrøvet sinn – «dette er godt», «dette er sannelig godt», «dette er ikke fullt så godt».

Jeg kan slutte nå, for det finnes ingen slutt.

---

Nils-Aslak Valkeapää

  • Retrospektiv utstilling på Henie Onstad Kunstsenter/Høvikodden
  • Utstillingen varer til 10. januar 2021.

---

---

Nils-Aslak Valkeapää

  • Finsk/norsk kunstner, født 1943 i Enontekis, død i Esbo 2001.
  • Kjent både for sin diktning, sang, joik og billedkunst. Han bodde i Käsivarsi i Finland og Skibotn i Norge.
  • Mottok som første same Nordisk Råds Litteraturpris i 2001. Mottok musikkprisen Prix Italia i 1993 for fuglesymfonien Goase dušše. Han utga plater med tradisjonell joik og egne komposisjoner, og er kjent for musikken til filmen Veiviseren.
  • Han åpnet vinter-OL på Lillehammer i 1994 med en samisk joik.

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst