Kunst

Snodige detaljer frisker opp på Nasjonalmuseet

Hva er et nasjonalmuseums oppgave? Utstillingen En samling blir til antyder noen svar. Under overflaten her ligger både «Black Lives Matter» og metoo-bevegelsen.

Nasjonalmuseet har i flere år blitt kritisert på grunn av sin innkjøpspolitikk. Den har heller ikke alltid vært like lett å forstå seg på når jeg kikker gjennom lister fra de siste årene. Ikke fordi det er direkte dårlige innkjøp, men fordi det er vanskelig å se noen annen skikkelig plan bak innkjøpene, enn å fylle noen hull i samlingen.

Aktuelt

Det ser ut til å være i forandring om vi skal dømme etter denne presentasjonen av nye donasjoner og innkjøp fra 2019.

Det som slår meg først når jeg spaserer rundt i utstillingen – som for anledning er lagt til Arkitekturavdelingen av 
Nasjonalmuseet – er en voksende vilje til å delta i samfunnsdebatten. Under overflaten her ligger både «Black Lives Matter» og metoo-bevegelsen, for både oppjusteringen av fokus på kvinnelige kunstnere og minoriteter er merkbar.

Kunst kan vri om på etablerte ideer og kategorier og tvinge oss til å tenke i nye baner, skriver anmelderen om sudanesiske Ahmed Umars keramikk-arbeid Thawr, Thawra –som betyr både okse og revolusjon på arabisk.

Kunst kan vri om på etablerte ideer og kategorier og tvinge oss til å tenke i nye baner, skriver anmelderen om sudanesiske Ahmed Umars keramikk-arbeid Thawr, Thawra –som betyr både okse og revolusjon på arabisk.

En essensiell sammenstilling er av den unge fotografen Marie Pasenaus treskulptur av seg som betrakter et maleri av en kvinne av som spriker med beina signert Anders Kjær. Kjærs maleri er tvetydig, for selv om nakenheten skrives seg fra det pornografiske språket, har kvinnens sideblikk et innadskuende element. Skal man se maleriet med mannsblikket som betrakter kvinnen som objekt, eller er det kvinnens selvstendighet vi skal betrakte verket gjennom? Jeg heller mot å tenke at både kvinnen hos Kjær og Pasenau er i sin egen verden: de trosser nøkternt seksualisering og objektivering ved å henfalle i egne tanker uten å tekkes det banaliserende kroppsfokuset. Pasenau og Kjærs damer er i dialog med den underkjente Sofie Werenskiold Tankefull (1881) – som virket parallelt med Kitty Kielland og Harriet Backer – som også befinner seg i en egen tankeverden fremfor å underordne seg noen andre instrukser om hva hun skal se eller tenke.

Minioritetsproblematikk

Britta Marrakatt-Labbas Å flytte/Johtin (2012) tegner et abstrahert kart over kunstnerens hjemby Kiruna i Nord-Sverige, på et lerretstykke som har dekket inngangen til en lavvo. Kiruna var for noen år siden i ferd med å synke i bakken fordi grunnen under byen var så gjennomhullet av passasjer og ganger gravet ut i forbindelse med gruvedrift. Forbindelsen mellom det stedfaste (byen) og nomadelivet (lavvoen) skaper et sammensatt bilde på hvor flytende identitet er. Denne type krysskobling mellom forskjellige flater og funksjoner skaper uansett en flyt i tanken. Det samme gjør sudanesiske Ahmed Umars enorme, blodfargede keramaikkarbeid Thawr, Thawra (2014), som betyr både okse og revolusjon på arabisk. Oksen er nødvendig for å overleve på det afrikanske kontinentet, men det er også revolusjoner om man lever i et undertrykkende regime lenge nok. Marrakatt-Labbas og Umar viser begge hvordan kunst kan vri om på etablerte ideer og kategorier og tvinge oss til å tenke i nye baner.

Samlingsutstillingen viser et bredt sjangerspenn, med blant annet arkitekturtegninger, fotografier, installasjoner og tekstile verk. At samlingen viser frem et større mangfold både kjønnsmessig, sjangermessig og kulturelt er utvilsomt bra – slik oppdateres et museum for en ny tid – men jeg er mer interessert i de små dissonansene og skumringene verkene selv innfører i denne representasjonsoppgaven.

Det aller rareste i utstillingen finner anmelderen i Moses Pitt bokverk om Nord-Europa fra 1680, hvor blant annet samenes hverdagsliv dokumenteres.

Det aller rareste i utstillingen finner anmelderen i Moses Pitt bokverk om Nord-Europa fra 1680, hvor blant annet samenes hverdagsliv dokumenteres.

Museet og kolonihistorie

Per Kleivas Indiansk farkost (1983) tar for seg indiansk kultur, men verket synliggjør utfordringene ved å innlemme bruksgjenstander i en museumssamling: Den enkle båtformen er gjenskapt av piggtråd. Betyr det at kulturen som blir forsøkt plassert på museum gjør motstand? Eller kan det henvise til den kolonialistiske impulsen som har ligget i bakgrunnen for de fleste samlinger av denne type gjenstander? Uansett er det et potent verk som gjør oss oppmerksom på at overgangen mellom opprinnelig kontekst og museum ikke er så smertefri.

Det aller rareste i utstillingen finner jeg i Moses Pitt bokverk om Nord-Europa fra 1680, hvor blant annet samenes hverdagsliv dokumenteres. Midt i denne studien, som minner like mye om Pieter Breugels snodige opptog av surrealistiske elementer som noe eksisterende samliv, finnes en rekke bisarre detaljer. I bildet som viser samelivet om vinteren kan vi se et reinsdyr som står på to bein og leser for en herre som sitter på knærne med en gigantisk tromme. Vi ser også en kvinne som biter av testiklene på et reinsdyr med munnen, som, opplyser museet, visstnok var en vanlig praksis blant samer i gamle dager. Slike barokke detaljer skaper bevegelse i både dette bildet og de andre verkene rundt.

Biologisk sikkerhetsport

I Laure Prouvost Security Gate (2019) minnes vi sikkerhetsportaler vi må gjennom på flyplasser og enkelte store museer, men Prouvosts verk er ingen metallisk detektor, men en slags opphopning av organiske former: Det er blomster, brystlignende og penisaktige former som danner buen som står ved museet, ikke en innretning som skal lokalisere metallgjenstander. Det er slike forvridninger av det konvensjonelle jeg henger meg opp i på denne utstillingen – elementer som drar tankene mot noe annet, noe vi enda ikke har forstått.

Hva ligger i Prouvosts verk? At den sikkerheten som er verdt å ha er den som bringer oss tett på kroppslighet, erotikk eller naturens sydende liv? Jeg vet ikke, men jeg liker at verk som dette får en så fremtredende plass i utstillingen, for de ødelegger den tekkeligheten mer konvensjonelle museumsutstillinger av denne typen gjerne fremviser.

---

Utstilling

  • Nasjonalmuseet
  • En samling blir til. Kunst Arkitektur Design
  • Flere hundre verk ble innlemmet i Nasjonalmuseets samling i fjor. Utstillingen viser rundt 130 av disse.
  • Vises fram til 11. oktober 2020.

---

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst