Kunst

Maler seg bak stereotypiene

Mari Slaattelid forener maleriets historie med hverdagslige åpenbaringer.

På den ene fondveggen i overlyssalen til venstre på Kunstnernes Hus avtegner sollyset seg: Små, duse firkanter av gult sprer seg utover både vegg og døra til venstre. Men det er faktisk ikke sol denne dagen og delen av glassvinduene i taket hvor lyset skulle ha kommet inn er dekket av en plastfilm som ville ha sperret for strålenes frie passasje.

Det jeg står og ser på er et maleri, ikke sollysets billedtegning på veggen.

Hverdagens skjønnhet

Veggmaleriet er en perfekt illusjon av en virkelig hendelse: Til og med den store bryteren på veggen er inkludert. Men verket er også en eksakt gjenskapelse av hvordan sollyset så ut da det falt inn vinduet akkurat på denne måten 16. februar, klokka 14:44.

Slaattelids verk minner meg umiddelbart om en den danske maleren Vilhelm Hammershøis vakre Støvkornenes dans i solstrålerne (1900). I likhet med ham viser hun frem hvordan helt hverdagslige lysfenomener og overflater kan inneha både skjønnhet og poesi. Har vi øynene med oss kan noe så enkelt som lysinnfall være nærmest en åpenbaring. Samtidig er hennes verk sterkt forbundet med sted og tid. Det forutsetter detaljert kunnskap om arkitektur – hvordan vinduer er utformet i forhold til lysinnfallet – og metereologiske forhold denne dagen, på dette tidspunktet. Verket – som også heter 16. februar kl. 14:44 – er et fysisk minne gjort både bestandig og offentlig, siden alle kan gjenoppleve det som inntraff akkurat her denne dagen.

Dobbelteksponert minne

Minnet er heller ikke avskåret fra betrakteren, for lyset, slik det faller inn akkurat nå mens jeg ser det, fortsetter sin modulering av hvordan rommet oppleves. Listene som spottene er festet i kaster duse skygger over maleriet, og hjørnene ovenfor strøkene har små skumringer i seg som langsomt forandrer form og skyves mot venstre mens jeg ser på. Ved å minne om det hun så blir betrakteren oppmerksom på rommets dialog med ethvert lys, hele tiden. Det oppstår et møtepunkt mellom øyeblikket betrakteren står foran bildet og øyeblikket kunstneren har tatt vare på gjennom strøkene.

Gjentatt fragment

Også i resten av utstillingen er det en slik samtale mellom fortid og fremtid, men her er utgangspunktet omrisset av noe som kan se ut som et skogbryn, en forenklet natursilhuett: busker og blader i forskjellige høyder og former står på rekke og rad. Denne figuren kunne vært hentet hvorsomhelst fra og er på den måten en motsats til veggarbeidet. Det er en sjablong eller, for å henspille på utstillingens tittel, et stempel, et standardisert naturbilde.

Landskapsomrisset vris og vendes på i alle mulige varianter gjennom verkene. Det snus på hodet, det males med distinkte eller utflytende konturer, det inngår i arrangement som utfordrer hva omrisset egentlig betyr. Slik oppstår det en enorm variasjonsrikdom rundt det som i utgangspunktet er en mal eller standard. Denne refleksjonen rundt det generelle – sinnbildet av natur – henspiller på forskjellige typer tradisjoner i maleriets historie. Slaattelid leker med hvordan landskapsomriss og horisonter kan bli abstrakte komposisjoner, fargefelt stablet oppå hverandre, som hos den amerikanske maleren Mark Rothko. Hun spiller med den maleriske utforskningen av landskapets grunnformer, slik Peder Balke gravde frem det opprørte havets arketyper. Jeg aner også dragningen mot kraftlinjene i landskapet som de tyske romantikere forsøker å avdekke, som eksempelvis Caspar David Friedrich i Eismeer (1824) eller Munken ved havet (1810).

Til forskjell fra disse kunstnerne er det allikevel ikke idealiserte former som interesser Slaattelid, men dissonansen mellom det konkrete og det generelle, mellom et enkeltinntrykk og variasjoner over en standard.

Verdens mangfold

Det er jo slik at vi tenker i generelle bilder eller begreper når vi skal forstå det særegne. Når vi skal forstå hva vi har fremfor oss – la oss si en vegg – er det ofte kun med et generelt begrep om hva en dør er vi nærmer oss tingen: Vi ser på det som henger på veggen, end of story. Men skal vi virkelig se nyansene av hva de betyr må vi tett inn på overflate, form og andre særegne kjennetegn: Eksempelvis hvordan lyset faller inn på en dør på et gitt tidspunkt, en bestemt dag. Eller insistere på mangfoldet som alle standardformer i realiteten er forankret i.

Slaattelid forener en dempet, malerisk analyse med en oppdagelsestrang og variasjonslyst som først og fremst handler om viljen til ikke slå seg til ro med stereotypier. Slik blir hennes maleri et sted for å arbeide seg gjennom, og hinsides, det som er tilstivnet eller standardisert slik at vi kan oppdage hvor vakkert eller interessant det som skjuler seg bak det generelle egentlig er: Gjennom maleriet av en vegg kan vi oppdage at denne veggen er en åpenbaring – men også at natur er langt mer mangfoldig enn enhver standardform eller – oppfatning kan by på.

I enden av alt dette ligger også en humanisme – en evne til å se det konkrete fremfor det generelle – hvor ikke bare ting, men mennesker, lettere kan tale til oss.

---

Mari Slaattelid

  • Kunstutstillingen Stempel
  • Kunstnernes Hus
  • 28. februar–26. april

---

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst