Kunst

Rafaels engler har falt i kurs – da Vinci fascinerer mer, sier kunsthistoriker

Da han døde ble han sammenlignet med Kristus. 500 år ­etterpå har Rafael likevel fått lavere status enn de andre mesterne fra høyrenessansen, mener kunsthistoriker.

Artikkelen ble publisert 7. januar 2020. Mandag 6. april 2020 er det 500 år siden Rafaels dødsdag, derfor har vi hentet den fram igjen:

– I dag fascineres vi mer av det dramatiske og mystiske. Mens Rafael har vært dyrket for noe helt annet, sier kunsthistoriker Lasse Hodne ved NTNU.

Rafaello di Santi (1482–1520) var i mange år regnet som den største av kunstnerne fra høyrenessansen. Han sto han over både Michelangelo og Leonardo da Vinci.

I dag, idet Rafael-året markeres over hele verden (se faktaboks), ser topografien annerledes ut, skal vi tro Hodne.

– På 1700- og 1800-tallet var Rafael­ enestående, han var den fremste. Den har posisjonen han ikke lenger. Da Vinci fascinerer mer, kanskje fordi han fremstår mer spennende som person, han var oppfinner, ­maler, ­ingeniør og forsker. Også ­barokkens Caravaggio, som bruker lyset til å få frem en mystikk i maleriene, ­virker mer interessant for oss. Men det som var spesielt med Rafael var hans ­eleganse og ynde, sier Hodne.

– Og vi vil ikke ha det yndige?

– Nei, nettopp.

LES OGSÅ: Kunsten du kan se i 2020 – Her er utstillingene du bør få med deg

Grav i Pantheon

I renessansen hadde­ man en måte å diskutere kunst på, som kaltes paragone. Det betyr sammenligning, og i blant var det Michelangelo og Rafael det sto mellom. Da kom Rafael ofte best ut, sier Hodne.

– Michelangelo var kjent for å være veldig fysisk og maskulin, men når det gjaldt det feminine og elegante, så var Rafael den beste.

Da Rafael døde, var han bare 37 år. Han var berømt, hadde et stort verksted, med et femtitall elever, og hørte til pavens innerste kretser. Blant ­annet utsmykket han pavens leiligheter i ­Vatikanpalasset, der det berømte ­Skolen i Athen i dag kan sees. Om Rafaels nøt høy anseelse i samtiden, oppnådde han ytterligere status ved sin døde. Han ble sammenlignet med Kristus, og stedt til hvile i Pantheon i Roma. En som trakk dette kortet, var Vasari (1511–1574). Han skrev om de største kunstnerne fra epoken, og forteller at Rafael både var født på en langfredag og døde på langfredag.

Den lærde

Historien, og ikke minst Vasaris kunstnerbiografi, har gjort Rafael til en skikkelse det er umulig å komme unna, sier kunsthistoriker Monica Grini ved UiT Norges arktiske universitet. Hun skrev sin hovedoppgave om resepsjonshistorien til Rafaels Madonna della Sedia.

– Hvorfor fikk han den posisjonen han gjorde?

– Det er mange faktorer som spiller inn, og Vasari er en viktig skikkelse. Den gang ble det å male sett på som et håndverk, og ikke regnet som en intellektuell virksomhet, noe de ­humanistiske lærde drev med. Vasari ønsket å heve kunstnernes status, og var opptatt av å skrive frem Rafael som en lærd person: Rafael var en som ­beveget seg blant humanister og andre lærde, og som hadde viktige oppdragsgivere, forteller Grini.

LES OGSÅ: Gullvåg graver fram mennesket i det religiøse, mener vår anmelder Kjetil Røed

Skjønnhet

Hun sier Rafaels kunst gjerne sees som kulminasjonen av ­renessansen.

– Michelangelos kunst har trekk som peker mot manierismen, mot det mer groteske, eller merkelige i oppstillinger og figurenes dreininger. Rafaels kunst er mer dempet. Et sitat som tillegges ham, er at man skal velge ut og syntetisere «naturens skjønneste deler» til en ideal helhet. Man skal altså ikke kopiere ­naturen helt realistisk, da blir det uskjønt, sier Grini, og kontrasterer ham med Caravaggio, en kunstner som assosieres­ mer med realismen. Ifølge­ Bellori, en annen tidlig kunstskribent, imiterte Caravaggio­ naturen. Mens Rafael­ søker å få frem det evige,­ ikke det partikulære, i naturen.

– Denne dempede idealismen passer godt i høyrenessansen, der elementer fra klassisk antikk kombineres med kristne elementer. Så hans posisjon har også mye å gjøre med at han var rett type kunstner til rett tid, sier Grini.

Rafaelkult

Da de første kunst­akademiene ble etablert på 1600-tallet, ble Rafaels verker båret frem som mønsteret man skulle etterligne. Verk­enes status handlet likevel ikke bare om ren estetisk verdi. De handlet også om hvem som hadde malt dem: Rafael ble omtalt som 'den guddommelige', og allerede i det første århundret etter hans død ble altertavler av ham fjernet fra kirker, og erstattet med kopier. Originalene havnet i private hjem. Det oppsto en Rafael-kult, som nådde et toppunkt på 1800-­tallet, idet forfattere og kulturpersonlig­heter falt på kne og begynte å gråte foran hans Sixtinske Madonna, som ble vist frem i Dresden, som del av kurfyrstens samlinger.

Ifølge kunsthistorikerne, er ideen om kunstneren som en guddommelig inspirert skaper og geni, utenkelig uten Rafael. Skjønt, kimen til et slikt kunstnersyn dukker opp allerede på 1200-tallet, påpeker Hodne. Da får kunstnerne et navn. Det skjer blant annet takket være dikteren Dante, og selvsagt Vasari, som skriver om malerne fra Cimabue og frem til sin egen læremester, Michelangelo.

– Når det gjelder skillet mellom kunst og håndverk, sies det gjerne at kunstnerne i tidligere tider var mest håndverkere, og at det først er i ­moderne tid at kunsten blir til kunst: At det viktigste nå ikke er det tekniske,­ men det at kunstneren uttrykker sitt indre. Men dette kommer først og fremst med romantikken. Da er Rafael allerede berømt, og en naturlig del av kunstdiskursen, bemerker Hodne.

LES OGSÅ: – Adolph Tidemand drev samfunnskritikk med pensel. Ny biografi er ute

Puritansk

Rafael ble hyllet av romantikere som Wackenroder og Goethe. Men det var likevel helt andre­ kunstneres penselstrøk som preget romantikkens billedkunst og ­ettertiden.

– Frem til 1800-­tallet, lærte kunstnerne­ å male ved å studere og kopiere de gamle mesterne. Men på 1900-tallet, i forlengelsen av den romantiske kunsttanken, blir ikke Rafael så viktig for kunstnerne lenger. De skal nå fokusere på seg selv, og ikke kopiere andre, sier Hodne.

Monica Grini er enig i vurderingen, men bemerker at Rafael likevel aldri helt forsvinner ut. Han forblir en del av kunsthistorien, som representant for en tid, og en linje.

På 1800-tallet og starten av 1900-tallet finner dessuten maleriene hans vei inn i de tusen hjem, ettersom nye trykketeknikker gjør det mulig med masseproduksjon av kunst. Rafael tas nå videre i den puritanske, religiøse kunsten, og får en litt ‘småborgerlig’ aura, sier Grini:

– Det hefter seg noe sentimentalt ved hans kunst. Han blir den ­noble Madonna-maleren med en ‘edel ­enkelhet og stille storhet’, slik kunstteoriens far, Winckelmann sa. Men fra 1900-tallet blir dette også til noe negativt. For han er ingen van Gogh. Vasari forteller riktignok at Rafael skal ha hatt mange elskerinner, og dødd etter ‘overdrevet elskov’. Og dette­ kunne passet inn i en ny idé om kunstneren, men det er ikke særlig vektlagt i den dominerende resepsjonen, der Rafael fremheves som eksemplarisk, men kanskje noe tam. En kunstner som velger de fineste elementene,­ uten å sjokkere, sier Grini.

---

Rafaelåret 2020

  • Det kommende året holdes en rekke spesialutstillinger om Rafaels kunst.
  • Roma I byen der Rafael hadde sitt hovedvirke holdes en stor utstilling i Qurinalpalasset fra 5. mars – 14. juni. Denne skjer i samarbeid med blant annet Uffizigalleriet, som besitter blant andre Madonna del cardellino og portrettene av Agnolo og Maddalena Doni.
  • Milano Ambrosiana vil bli et annet­ viktig utstillingssted i Italia. Biblioteket,­ som inneholder et eget kunstgalleri, viser frem den nyrestaurerte kartongen til Skolen i Athen.
  • London I The National Gallery holdes en utstilling i perioden 2. oktober 2020 – 24. januar 2021. Her vises også innlånte malerier fra Louvre,­ ­Vatikanmuseet, Uffizigalleriet, ­National Gallery of Art (Washington) og Prado. I Victoria & Albert Museum vises flere av kartongene bak Rafaels tapisserier.
  • Berlin I Gemäldegalerie i Berlin vises fram til 26. april (utstillingen åpnet 13. desember) fem madonna­bilder. Dette «Madonnatreffet» har et resepsjonshistorisk perspektiv, der 1800-tallets tyske romantiske Rafael står i sentrum.
  • Washington Rafael tok i bruk nye trykketeknikker i samarbeid med Marcantoni Raimondi. En utstilling ved National Gallery of Art, Raphael and his Circle, retter blikket mot denne­ delen av hans virke. Utstillingen vises 16. februar til 14. juni.

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kunst