Ari Behn, Whitney Houston og Charles Baudelaire

Tania Michelet

Forfatter

Ikaros var den uovervinnelige guddom med vinger av voks. Han fløy høyt mot sky, en stjerne trukket mot solen. Men varmen smeltet vingene, tvang ham i kne.

Vår tids bohem! Hans Jæger gjenoppstått! Vil vi være bekjent av å ydmyke kunstnere vitale i å forme vår kultur? Nei, men samtidskunsten er hard å gripe. Og en død kunstner er tydeligvis lettere å elske enn en levende. Tenk for eksempel på hardt pressede Whitney Houston. Etter at hun var funnet ruset og druknet i et badekar på Beverly Hilton, fortsatte Clive Davies sitt lystige selskap på selvsamme hotell. Han var hennes tidligere manager og «skaper». The show must go on! I sitt liv som middelaldrende narkoman var hun i lang tid blitt latterliggjort av publikum. Satt noe av dette i festglade Clive og hans Hollywoodske selskapsløver den kvelden? Hun var jo bare et vrak. Gæren. Ødelagt. Men så, etter det, når hennes bortgang sank inn, ja da akket hele verden seg. For var det ikke Gud vi hørte i hennes stemme?

Åpne, tomme øyne

Den som kaster den første stein skal være ufeilbarlig, forsøkte Jesus å si, men når har vi mennesker vært flinke til å høre på ham?

Hva Ari strevde med i sin natts mulm er det ingen annens sted å vite noe om. Hva han så av armod og håpløshet i blåninga. Hans siste malerier og bok beskriver infernoet og medieklovnen. I et nylig intervju med Torp flakker Aris øyne og slås ofte ned. Når de er åpne er de tomme, døden ligger der som et løfte.

Å leve for å formidle. Å tro på seg selv som kunstner. Tilsynelatende. Dette ordet bruker Ari flere ganger i intervjuet med Torp. For om Behn virkelig trodde på seg selv som kunstner, endog som en med livets rett, betviler jeg. Hvem gjør vel det, i en verden laget av stein?

Et samfunn med blomstrende kunst og kultur symboliserer dette landets utviklingsnivå. Vi burde vært stolte av Aris barrikadekamp for kunstnerens frihet og framtredende rolle i samfunnet mens han levde! Jeg tror ikke vi nordmenn ga ham den aktelse han burde ha fått. Vi, en nasjon av fiskere og bønder som ble Askeladd-rike ved funnet av oljen i 1970. Den sitter i oss, skepsisen og mistroen til kunst og kultur. Men vi vokser verken som mennesker eller nasjon så lenge vi mistror fargeklatter i dens mangfold av representanter. Så lenge vi ikke støtter lys levende kunstneres kamp, før de går under.

LES OGSÅ: «Slik stemningen var mot Ari Behn blant mange her i landet, bør vi gjøre oss noen refleksjoner»

Vakre i det grimme

Den Ari Behn jeg har observert var en Charles Baudelaire, eller hans engelske samtidige Oscar Wilde. Ari var gløgg, og han hadde sine forbilder. Muligens orket han ikke alltid å forklare sine beveggrunner for alt han gjorde? Poeten Charles Baudelaire levde i perioden kalt fin de siécle i Frankrike ved overgangen til det 20. århundre. Tiden var preget av symbolisme, modernisme (et begrep Baudelaire var den første til å bruke) og pessimisme. Man følte at verden slik man kjente den gikk mot sin slutt. Man gjorde opprør mot materialisme, rasjonalisme, positivisme, borgerskap og liberalt demokrati. Generasjonen la vekt på å være emosjonell, irrasjonell, subjektiv og vital! Kunstens rolle var å få fram en følelsesmessig respons og vise skjønnheten i det unaturlige i motsetning til å prøve å pådytte publikum en ufeilbarlig følelse av moralsk overlegenhet.

Den dekadente bevegelsen i Frankrike gikk hånd i hånd med Englands estetikere, med Oscar Wilde i spissen, den ultimate sårbare dandy. Edvard Munchs Skrik er et prominent eksempel på fin de siécle-symbolikk. Man valgte bymotiv (i Munchs tilfelle Ekebergåsen) over romantikkens landlige da man avviste det naturlige. Nysgjerrighet på det diabolske og utforsking av det onde eller umoralske, samt det morbide og makabre, var en del av det hele. Men hele tiden forsøkte man å fange det vakre i det grimme, og alltid uten å pådytte noen moralleksjon på publikum. Jeg tenker på Aris infernomalerier, noe av det siste han gjorde. Den dekadente bevegelsen var et desperat forsøk på å fange øyeblikket i kunst, og å bevare livets hete og bevegelse. Å være en stemme uten kropp, stemmen til den menneskelige sjel.

Han stiger fra asken

Ikaros falt til jorden, og ble til aske på den kalde, norske vintergrunn. Lite forsto vi, eller ville vi forstå av ham. «Hersens samtidskunst som er bare møl, hva skal vi med disse utagerende kunstnerne som ikke oppfører seg som folk?» Hørt det før? Det selvgode småborgerskapet, som mye av Norge nå består av, ristet på hodet av Ari. Å leve slik med hjertet i hånda, å ikke klippe håret og få seg en jobb, hva var det for noe?

Jeg spør: hvordan har vi kunnet tillate oss å være så kunnskapsløse? Så fordømmende? Og nå dyrker vi den døde, nå ser vi Gud der vi før så avskum.

Fugl Føniks bygget et reir av den edleste myrra, men da solen sto opp tok reiret fyr og alt brant ned. Men fra asken stiger han opp igjen, ny og ung, på vei inn i en mildere, mer nådig himmel. Lykke til videre på ferden, Ari, med vinger ingen kan smelte!

LES MER OM ARI BEHNS DØDSFALL:

[ Ari Behns redaktør: Vårt siste møte var for få uker siden. Håpefullt planla vi fremtiden ]

[ Veslemøy Østrem: «Kong Haralds åpenhet lindrer. Og åpenhet kan redde liv» ]

[ Lommedalen kirke åpner dørene: – Vi er åpne så lenge det trengs ]

---

Fakta:

---